Månedens gjenstand desember 2007
24.01.2008 14:29
Månedens gjenstand >

Selbumønsteret

Utdrag fra "Masker mellom generasjoner" ved Ann Kristin Klausen  

Den mest kjente norske vottetypen er selbubvotten, som kan karakteriseres som et nasjonalplagg. Ihvertfall er selbustrikking innarbeidet som nasjonalt begrep og selbuvotter strikkes og brukes over hele landet.

Selbustrikk kan defineres som strikk i to farger slik at det blir dekor av faste mønstre. Det første paret skal ha blitt strikket i 1856/57, av ei gjeterjente fra Selbu. Marit Gulsetbrua (gift Emstad) var født i 1841. Hun strikket det første par selbuvotter i ung alder. Det var hvite votter med svarte stjerneroser, åttebladsroser, som mønster over hele votten. Mønsteret var inspirert av prydsøm på et brudehodeplagg. Åttebladsrosa ble seinere også hetende selburosa.Selv om rosa også var kjent i Norge tidligere og har enda lengre tradisjoner i andre land.   

Sammen med søstrene strikket Marit Gulsetbrua votter med forskjellige mønstre som roser, kvister og hjerter. Andre i bygda tok etter og allerede på 1870-tallet var tofarget mønsterstrikk etablert som særegent for Selbu. Jentene der strikket blant annet gaver i form av strømper og vanter med esser, ruter, roser og stjerner.  De strikket plaggene i hvitt og sauesvart, i tynt spunnet ullgarn og med forseggjorte mønstre. En periode var brunrødt garn også brukt til strikkinga, før moten igjen svingte tilbake til naturfargene. De første mønstrene var inspirert av annet husflid og håndverk som åkleveving, prydsøm og treskurd. Rikdommen i mønstre og motiv var stor.

Strikking med to farger var kjent også før 1870-tallet, både andre steder i Norge og i andre land. Men strikking i tradisjonelle mønstre i hvitt og sauesvart, ble knyttet til Selbu. Liknende strikking andre streder ble hetende selbustrikking.

Fram til 1890-tallet var selbustrikkinga i liten grad beregnet på salg. Votter og strømper hadde funksjon som gaver, f.eks. fra jente til gutt. Det var også gammel skikk i Selbu å gi og få strømper eller vanter i forbindelse med bryllup. Gaveplaggene ble strikket mer kunstferdig og i tynnere ullgarn enn votter og strømper som seinere var beregnet for salg. Noen gavevotter, også fra 1900-tallet, har innstrikkete eller broderte årstall eller initialer for å markere særskilte begivenheter.

Omsetninga av selbustrikk, først og fremst votter, begynte så smått på 1890-tallet. Landhandlerne tok i mot votter i bytte for andre varer. Storhetstida for omsetning og produksjon var imidlertid mellomkrigstida. Vottestrikkinga bidro til en kjærkommen ekstrainntekt for mange i kriseårene. Også unge gutter og menn strikket når det ikke var annet arbeid å få. Selbustrikkete plagg ble mote i sammenheng med skisporten som ble folkesport nettopp på den tida.

            På 1930-tallet ble det også strikket andre selbuplagg enn strømper og votter beregnet til sportsbruk. Mønstrene kom i flere farger enn svart og hvitt. På slutten av 1930-tallet fikk vottene gjerne dyremotiver som elg, hunder, ekorn, reinsdyr ol. Særlig reinsdyr var et populært mønster på det utenlandske markedet. Menneskefigurer dukket også opp på vottene.

Selbu Husflidssentral ble grunnlagt i 1934 og startet opp året etter. Sentralen bidro med kvalitetskontroll, markedsføring og distribusjon. Eksporten, særlig til vintersportsland, økte jevnt. Bare i 1937 ble 90 000 par votter solgt gjennom sentralen. I tillegg kom gensere, skjerf, strømper, sokker luer og strømpebånd. 

På gamle bilder fra Helgeland ser vi sjelden folk med flerfargete votter før på 1930-tallet. De første flerfargete  vottene er ofte i et slags rutemønster. På bygdene i  Troms ble selbuvottene introdusert rundt 1918 og kaltes da rosavotter. Mønstrete votter ble vanlig til finbruk i 1920-30 årene. Forholdene var sannsynligvis noenlunde like i Nordland. Ved Nesna Museum finnes et par selbuvotter med årstallet 1930 og initialene DH brodert på. Vottene har tilhørt Dagny Hansen Halland fra Hugløya i Nesna

Designer Annichen Sibbern hadde ei oppskrift med selbumønster i Urd på 1930-tallet, som ble svært populær og mye kopiert. I boka ”Votter og vanter”, utgitt i 1955 var det også mange oppskrifter som fikk et bredt nedslagsfelt over det ganske land.

Selbustrikkinga har forsatt opp til våre dager, både til eget bruk og som biinntekt i Selbu og andre steder i landet. Lønnsomheta er lav dersom timesbetalinga legges til grunn, men fortsatt finnes f.eks. votter i selbumønster å få kjøpt på utsalg hvor husflids- og håndverksprodukter selges. Garnet er grovere enn i de opprinnelige vottene og mønsteret forenklet, men begrepet selbustrikk er bevart.

Litteraturliste