Artikler

Herøy kommunes informasjonsavis "Herøyfjerdingen" kjører en serie med artikler om forskjellige gjenstander på bygdesamlingen. Disse er nå lagt ut her på Helgeland Museums nettsider. 

4 Røyserter - fiskernes sjøstøvler
17.06.2007 21:18
Artikler >

av Børge Evensen

________________

 Siden epistelen i forrige nummer av Herøyfjerdingen var både langdryg, høytsvevende og lettere upassende så skal vi denne gangen mer kortfattet beskjeftige oss med et mer prosaisk emne – sjøstøvler.

Fiskernes sjøstøvler av lær omtales ofte som ”røyserter” her i Nord-Norge. Etymologer mener at ordet trolig kommer fra ordet Riusse eller Reusse som betød russer på middelalderens høytysk. Ordet skal visstnok også ha hatt betydningen skomaker på det samme språket, noe som i alle fall for undertegnede (som ikke skal lyge på seg noen som helst lingvistiske kvalifikasjoner) høres ut som en like rimelig kobling. Fiskerne som brukte støvlene hadde imidlertid en helt annen, og kanskje mer plausibel, forklaring på ordet: Støvlene ble kalt ”røyserta” rett og slett fordi de kunne stå opprøyst av seg selv. Dette i motsetning til de gamle ”langstøvlene”, som datt overende når man satte dem fra seg. Langstøvlene, som nådde nesten helt opp til skrittet, ble brukt av fiskere og sjøfolk frem til rundt slutten av 1800-tallet. Røysertene, som da tok over etter disse, hadde romsligere skaft og nådde bare opp til knærne. De var i utstrakt bruk i alle fall frem til 1930-tallet, da de etter hvert begynte å bli avløst av gummistøvler.

Røyserter fra Husvær, git av Hans Nilssen.

Røysertene skulle holde fiskerne tørre og varme på føttene. For at de skulle være vanntette måtte de for det første være godt arbeide. I tillegg ble de regelmessig satt inn med en smurning som typisk kunne bestå av ca. 2/3 tran kokt sammen med 1/3 tjære, samt litt talg. Denne miksen ble så hellet ned i støvlene i varm tilstand, og arbeidet godt inn i læret. I tillegg til å gjøre dem vanntette, gjorde smurningen også støvlene relativt myke og smidige. Den samme blandingen ble for øvrig også tidligere brukt for å impregnere resten av sjøhyret – bukse, stakk og hatt – så lenge dette var gjort av skinn (dvs. frem til slutten av 1800-tallet, da klær av fabrikkfremstilt oljelerret begynte å ta over). For å isolere og holde på varmen brukte en enten sennagress eller spesielle ”støvellester” – grovstrikkede lester av nauthår og ull – inni støvlene.

Museet har to par røyserter. Et par er etter Jørgen Grønbech på Tenna, mens støvlene vi tar for oss her ble gitt av Hans Nilssen i Husvær, i 1973. Støvlene er i sin helhet laget av lær. De er riktignok helt stive i dag, men var nok mykere den gang de oset av tjære og tran (og tåfis, fiskeslog og hvem-vet-hva…). Folk med dårlig råd kunne noen ganger ha støvler med tresåler – såkalte ”trebotninger”. Dette paret har imidlertid ordentlige lærsåler, festet med små treplugger. Disse pluggene (de hvite små prikkene en kan se under sålen på bildet til venstre) var av tykkelse som fyrstikker og kanskje et par cm lange. Etter at en hadde brukt en syl for å lage hull i læret banket en inn disse pluggene. Etter hvert som de trutnet utvidet de seg og festet sålene til underlaget.

Støvelskaftene når opp til knehasene bak, og er litt høyere foran. Øverst på skaftene er der festet hemper for å gjøre det lettere å trekke på seg støvlene eller for å kunne henge dem opp til tørk. Bak på hælene stikker det ut noen rare avlange tingester av tykt lær, nærmest som sporer. Muligens gjorde disse det lettere å kunne ”trø” støvlene av seg. Eller kanskje noen av leserne kjenner til funksjonen til disse knastene?

Reparasjoner.

Røysertene var – i likhet med mye annet før i tiden – langt fra å være de bruk-og-kast produktene som fottøy er i dag. Det var nedlagt mange timers nøye håndverk i fremstillingen av et skikkelig par lærstøvler, hva enten de nå var hjemmelaget eller fremstilt av en mer ”profesjonell” skomaker. Når noe gikk sund så reparerte man derfor etter beste evne. Denne nøysomheten viser seg i flere detaljer på røysertene fra Husvær. Den venstre støvelen er lappet flere steder på innsiden av overlæret, ved tåen og på yttersiden ved ankelen, der hvor støvelskaftet begynner og læret bukler seg. Også den høyre røyserten har vært lappet på innsiden, men her er lappen blitt borte. En ser også at begge støvlene har vært gjenstand for en halvsåling, utført med fint tilpassede små lærbiter – som ellers kanskje ville blitt skre – lagt side om side og festet til sålen under. Hesteskoformede hæljern er spikret på hælene, og beskytter disse mot slitasje.

Såling og hæljern

Røysertene fra Husvær er i dag et viktig vitnesbyrd om flere forhold ved tilværelsen før i tiden. De forteller både om hvordan fiskerne konkret var utstyrt på et enkelt punkt (fottøy), samt hvor mye arbeid som kunne ligge bak fremstillingen av akkurat dette utstyret. I tillegg gir de oss et lite glimt inn i en tid hvor en tok vare på det en hadde, og reparerte ting istedenfor å anskaffe nytt. For ikke å glorifisere gamle dager skal det understrekes at denne nøysomheten nok i hovedsak var en dyd av nødvendighet, snarere enn et utslag av noen nevneverdig miljøbevissthet!.

Kilder:

Klausen, Ann Kristin
1998: ”I Lofotkista”, Nesna bygdemuseum.

Hansteen, Peder A.
1998: ”Ut for å vende heim – Gårdsliv og lofotfiske på Helgelandskysten på 1900-talet”, Nesna bygdemuseum.

 _________________________

 Først publisert i "Herøyfjerdingen" i 2006.