Artikler

Herøy kommunes informasjonsavis "Herøyfjerdingen" kjører en serie med artikler om forskjellige gjenstander på bygdesamlingen. Disse er nå lagt ut her på Helgeland Museums nettsider. 

17 Fattigvesenet i Herøy, del 1
05.01.2009 21:02
Artikler >

Fattigkassen - noen gløtt inn i gamle dagers fattigforsorg

av Børge Evensen

Museet arbeider i vinter med å ordne kommunens aller eldste arkiver, som hittil har ligget i kjelleren på det gamle herredshuset. Her finner en blant mye annet også dokumenter og protokoller fra 1800-tallets fattigvesen. Til dette julenummeret av “Herøyfjerdingen” tenkte jeg derfor at en liten ekskursjon til gamle dagers fattigforsorg kanskje kunne tjene som en kilde til refleksjon mens vi velter oss i ribbefett og glanset innpakningspapir.

Jeg vil undertreke innledningsvis at dette selvsagt ikke er noen systematisk historisk gjennomgang av fattigforsorgen i Herøy og arkivmaterialet fra denne. Vi skal nøye oss med å gjøre noen små dykk ned i materialet fra 1800-tallet og tiden rundt århundreskiftet, for å illustrere noen sider ved datidens sosialomsorg. Det må nevnes at siden materialet er mer enn 100 år gammelt, faller det ikke innenfor sperrefristene for bruk av dette. Men siden personopplysningene her åpenbart vil kunne oppfattes som sensitive, vil jeg i det følgende likevel anonymisere endel navn.

________________

Årsakene til at noen mennesker ikke evnet å brødfø eller ta vare på seg selv varierte. De økonomiske forskjellene var i utgangspunktet store, noen satt godt i det og var jordeiere, mens andre var husmenn med eller uten jord. Men det var likevel bare noen av de sistnevnte som endte med å «gå på fattigkassen», de fleste klorte til seg et levebrød ved egen hjelp. Forskjellige omstendigheter kunne imidlertid skyve en fattig familie over kanten av stupet i økonomisk henseende: store barneflokker, arbeidsledighet og ikke minst invaliditet eller sykdom. Jenter med «uekte» barn og en barnefar over alle hauger kunne utvilsomt også havne i en vanskelig økonomisk situasjon, likeledes unge enker som ikke ble gift oppatt og hadde barneflokker å fø på, samt selvsagt foreldreløse barn. Den største kategorien nødlidende var likevel de gamle som ikke maktet å arbeide lenger, og ikke hadde familie til å ta seg av dem.

De nevnte forholdene var vel mer universelt utbredt. Andre årsakssammenhenger var mer spesielle for de som bodde her på kysten. Ikke minst som følge av det rike sildefisket hadde Herøy en sterk befolkningsøkning gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Stadig flere livnærte seg ved fiske alene, uten å ha tilgang til egen jord. Pengeøkonomien begynte å bre seg på bekostning av den tradisjonelle selvbergingen. På 1890-tallet kom det imidlertid en ressurskrise, hvor både silda og lofottorsken sviktet. Nå var det under halvparten av husholdene som hadde tilgang til egen jord (tidligere i århundret hadde det vært to-tredjedeler). Uten hverken jord til selvberging eller kontanter fra fisket, var det mange som slet. “De sætte sin Lid til Søen, som skal skaffe dem Brødet; naar denne ikke slaaer til, lide de Mangel [...] og blive saaledes til Byrde for hele Sognet”, som Herøys sogneprest J. O. Walnum skrev allerede i 1865. Almuen er dessuten “maadelige Huusholdere” som kaster bort penger på luksus i gode år, og derfor sulter i dårlige – fortsatt i følge presten.

Spesielt bør vel i lokal sammenheng også nevnes enkene og barna etter fiskere som “bleiv” på havet. De mange små eller store tragedier forårsaket ofte økonomisk ruin for de etterlatte. I “fiskarbondens” tradisjonelle arbeidsfellesskap, hvor mannen var fisker mens kona var bonde, var selvsagt begges innsats like nødvendig. Men det var i hovedsak mannens virke som skaffet husholdningen pengeinntekter, mens gårdsdriften var mer innrettet mot selvberging. Om han falt fra oppsto det snart en skort på kontanter som jordlappen og husdyrene ikke kunne avhjelpe. For de enkene som satt uten jord, og som hadde livnært seg på pengeinntekter fra mannens fiske alene, var situasjonen enda mer prekær. Den alminnelige løsningen var gjengifte, og dermed en ny mann å dele det økonomiske ansvaret med. Det fantes riktignok også endel private forsikringsordninger for fiskere, men disse hadde de færreste råd til å anskaffe. Det ble også gjennomført innsamlingsaksjoner og opprettet endel fond til etterlatte i forbindelse med større forlis eller ulykker, f.eks. etter Sandsundværulykken i 1901. Det var dog ikke alle som kunne søke av midler fra fond av denne typen. Først i 1908 kom det offentlige ordninger for hjelp til etterlatte fiskerenker og -barn, selv om det skal sies at de utbetalte beløpene ofte ble i knappeste laget.

__________

I et lengre historisk perspektiv har det vel til de fleste tider vært familie og slekt som har måttet understøtte dem som ikke kunne ta vare på seg selv. Men å skulle la seg forsørge av familie og slektninger som kanskje i utgangspunktet strevde med for mange munner å mette var ikke bestandig like greit. Fra førkristen tid kjenner vi jo til at barn kunne settes ut i skogen for å dø i tilfeller hvor barnet ville komme til å ligge familien til byrde. Det er grunn til å tro at holdninger som dette faktisk kan ha eksistert i folkedypet også langt opp mot vår egen tid. Det har således vært antydet at den skjerpede offentlige kontrollen rundt dødfødte og såkalte “ihjelligginger” av spedbarn på slutten av 1800-tallet delvis var en reaksjon mot en utbredt folkelig aksept for barnedrap. Voksne svakelige, syke eller gamle som ikke gjorde nytte for seg, eller som ville stryke med i alle tilfeller, ble nok antagelig også ofte lavt prioritert når knappe ressurser skulle husholderes. Men dette er forhold det er lettere å spekulere rundt enn å belegge med kilder. Det var utvilsomt store forskjeller fra sted til sted, og person til person.

Alternativet for samfunnets svakeste var ofte legd. Dette er den eldste formen for offentlig omsorg for fattige, kjent allerede fra middelalderen. Ordningen gikk ut på at de som kunne det var forpliktet til å huse og fø på foreldreløse, syke, vanføre eller eldre som ikke hadde andre til å ta vare på seg. Disse personene ble gjerne sendt på omgang fra gård til gård innen et gitt legdsdistrikt. Hvert distrikt hadde således ansvaret for ett legdslem. Det å skulle forsørge legdslemmer var jevnt over en ganske upopulær form for beskatning i naturalia, og det varierte naturligvis i hvor stor grad personen var arbeidsdyktig. Det var dermed ganske stor forskjell på hvordan de ble behandlet. Noen steder fikk de bo sammen med gårdsfolket, andre steder losjerte de med dyrene i fjøset.

Det fantes selvsagt også arbeidsføre fattige som ikke «kvalifiserte» til legdsordningen. Om noen ble stående uten hverken slekt eller inntekstmulighet kunne utsiktene være ganske mørke. En utvei for noen, ofte forbigått i stillhet i lokalhistorisk sammenheng, var prostitusjon. En vet at det har foregått slikt både i forbindelse med Bjørnsmartnan og i fiskevær som f.eks. Skibbåtsvær. Aktiviteten må ha hatt en viss utstrekning, når det i paragraf 8 i politivedtektene for Herøy fra 1898 heter: “[...] Politiet kan, naar usædelig Trafik med Grund formodes at foregaa, forbyde Personer, der driver Beværtningsvirksomhed, at benytte anden kvindelig Medhjælp i Lokalerne end sin Hustru og sine voxne Børn”. En annen “mulighet” var tigging. Om dette uttaler sognepresten i Herøy i 1864 at “mange undsee sig ikke for at betle, hvor Trangen ikke tvinge dertil; og hellere betle de, istedetfor at søge en ringe Fortjeneste ved Arbeide”. Tigging var dog i prinsippet forbudt – i allefall for friske mennesker, arbeidsuføre var nemlig i gammel tid unntatt loven.

Mot slutten av 1800-tallet åpnet selvsagt muligheten seg for å utvandre og søke velstand på andre siden av Atlanterhavet. Utflyttingstallene fra Herøy var faktisk blant de største i Nordland på 1890-tallet. Likevel er det vel slik at til tross for at det var ganske mange lite bemidlede som dro, så betinget likevel turen at de reisende i alle fall hadde penger til billetten, om ikke annet. Det var dessuten de relativt ressursterke og arbeidsføre som dro, ikke syke, vanføre og gamle. Amerika fungerte dermed neppe som noen viktig sikkerhetsventil for lokal fattigomsorg.

Nødlidende kunne i spesielle tilfeller henvende seg til spesielle fond og legater. Våren 1901 får fattigvesenet i Herøy således en søknad om understøttelse fra en av de som overlevde Sandsundværulykken, slik at han “kan blive sat i stand til at søge en dygtig læge, da han under stormulykken i Sandsundvær er bleven omtrent helseløs”. Det understrekes videre i søknaden at han er familieforsørger med fire barn. Beslutningen i styret er at saken “oversendes “Hjelpekomiteen for de ved Sandsundværulykken skadelidte og omkomnes efterladte”, idet man tør forudsætte, at da sygdommen og nøden i hans hjem er forårsaget ved ulykken i Sandsundvær, maa han absolutt kunne stilles i klasse med de, som har adgang til at erholde af de indkomne midler til hjelp for de skadelidte og omkomnes efterladte”. Andre slike muligheter var legatet for fattige i Herøy som ble opprettet med midler etter Evert og Lovise Johannessen, Tenna. Men dette var først i 1911.

Ser en bort fra legdssystemet gikk de tidligste tilløpene til offentlig fattigforsorg gjennom frivillig innsamling av penger til de fattige gjennom kirkene. Etterhvert som det ble åpenbart at appeller til kristelig nestekjærlighet alene ikke var i stand til å fylle fattigkassene, ble nye lover innført for å tvinge de som evnet til å betale. Endel midler kom også i form av tildelte bøter fra rettssystemet. For å fordele disse almissene hadde en fra 1700-tallet av begynt å innføre lokale fattigkommisjoner. Disse bygdekommisjonene besto i regelen av sognepresten, lensmannen og to menn som ble foreslått av fogden og utnevnt av amtmannen. Siden det på landsbygda fortsatt var legdssystemet som dannet det praktiske grunnlaget for forsorgen, skulle fattigkommisjonen også “taksere” de fattige som skulle settes bort i legd. “Taksten” ble da individuelt utregnet etter hvor store utgifter en antok legdslemmet ville påføre forpleieren – og beløpet ble trukket fra skatten til han som hadde legdslemmet boende hos seg.

Etter innføringen av loven om kommunalt selvstyre i 1837 fikk formannskapene ansvar for fattigstellet. Den senere «fattigloven» av 1845 fastslo i tillegg at de bemidlede hadde forsørgelsesplikt og de trengende en rett til understøttelse. De fattiges behov for losji, mat, klær, skole, medisiner og sykehusopphold skulle heretter basere seg på offentlig forsørgelsesplikt, snarere enn veldedighet. Ikke alle likte dette. Mens vi i dag helst ser fattigdommen som resultat av økonomiske og sosiale strukturelle forhold i samfunnet samt mangelfulle velferdsordninger, der betraktet gjerne samtidens embetspersoner fattigdomsproblemet like mye som en konsekvens av dovenskap, dumskap og til og med manglende skamfølelse. Sogneprest Walnum var derfor ingen tilhenger av tilløp til velferdsstat. Fattigloven bidro etter hans mening til å bryte ned “Folkets Moralitet”: “Thi ved den har Egennyten og Vindesygen faaet næring; Kiærlighed mellem Forældre og Børn er bleven kjølnet, og Pligten, der skyldes den Hjælpesløse, er tilsidesat.” De fattiges stilling kan etter sognepresten mening heller ikke forbedres med mindre “en anden Aand blandt Folket vækkes, hvortil hører [...] en bedre Æresfølelse, saa ikke den, som det vistnok til tider kan være trangt for, strax kaster sig paa Fattigvæsnet [...]” (Walnum i kallsbok for 1866). Denne sikkert velmente moraliseringen fra presten, som i kraft av sitt embete også var med i fattigkommisjonen, sier sitt om hvilket syn som ble lagt til grunn for den første offentlige fattigforsorgen. Til tross for fattiglovens øvrige gode intensjoner var det tilsiktet at skam og vanære skulle følge det å leve på offentlig forsorg. Den som mottok fattighjelp mistet bl.a. stemmeretten, og fikk den ikke tilbake før han eventuelt betalte tilbake hjelpen han hadde fått (at det er snakk om «han» er selvsagt fordi kvinnene uansett ikke hadde almen stemmerett før i 1913). Etter en viss innstramning i 1863, fikk Norge enda en ny fattiglov i 1900, for første gang felles for by og land.

______________

Fattigstyrene ble lagt under de nye kommunestyrene, som hadde fått rett til å utligne skatt og bevilge de nødvendige midler til lokal fattigforsorg. I Herøy må vel dette ha blitt innført i 1862, da herredet ble skilt ut fra Alstahaug, selv om Herøy hadde hatt en egen fattigkommisjon i alle fall så langt tilbake som på 1840-tallet. Den eldste møteprotokollen jeg har funnet så langt i arkivet er påbegynt i 1864, da medlemmene i fattigkomisjonen (som de fortsatt kaller seg) er Lars Larsen Ormsø, Petter L. Andreassen, Lars Svening, Daniel Pettersen og sogneprest Walnum. Dette året hadde kommunen 88 personer (det vil si ca 3,6 % av befolkningen) som ble helt eller delvis forsørget av fattigvesenet i de åtte fattigdistriktene her. Noen tiår senere, i 1900, var dette blitt til 15 fattigkretser: Sandvær, Tenna, Herøy (Nord- og Sør-), Øksningan, Seløy, Gåsvær, Åkvik, Skar, Løvøy, Hestad, Berrfjord, Sørvik, Breistrand, Nordvik og Vandve.

I hvert av disse fattigdistriktene var det en tilsynsmann som stedlig representant for fattigvesenet. Tilsynsmennene hadde oppsyn med de bortsatte og myndighet til å utstede matrekvisisjoner. Tilsynsmennene skulle dessuten kartlegge konkret behov for fattigstøtte og ikke minst “meddele de fornødne Oplysninger om de Fattige” i sine distrikter, bl.a. for å avdekke om der eventuelt fantes andre forsørgelsespliktige som kunne spare fattigkassen utgiftene ved understøttelse eller om de understøttede var “uverdig trengende”. I et møte i Herøy formannskap presiseres en av arbeidsoppgavene slik: “Saavidt muligt [?] at gjøre sig bekjendt med de personer, der befrygtes at vilde komme fattigvæsenet til byrde. Hvis nogen ved drukkenskab, dovenskab og ligegyldighed og uforstand forøder sine midler, har tilsynet at gjøre fattigstyret opmerksom herpaa”. På naboherredet Tjøtta ble det faktisk stilt spørsmål i fattigstyret ved hvorvidt en mann som hadde fått “dryppert” (gonoré) var berettiget støtte fra fattigkassen.

Fattigstyret i Herøy hadde en rekke oppgaver. Direkte støtte ble utbetalt til nødlidende enten i form av kontanter eller som varer, som de kunne hente hos kjøpmannen mot rekvisisjon. I en av brevjournalene finner en at fattigstyret har «[...] anvist den nødlidende NN's kone, Johanna – med 4 Børn fra 6 – ½ Aar gamle – medens Manden er fraværende i Lofoten, 18 Kg Bygmel [?], 18 Kg Rugmel og ¼ Favn [?] Birkeved til Beløp Kr 9,50 mod Tilbagebetaling ved Mandens Hjemkomst». At støtten i dette tilfellet eksplisitt gis som et lån, er for øvrig uvanlig – all støtte var nemlig i prinsippet å oppfatte som lån uansett. Men det var kanskje bare i et fåtall tilfeller at fattigvesenet faktisk regnet med å få refundert noe slik som her, hvor mannen forhåpentligvis fikk lagt seg opp litt penger på Lofotfisket. Det kommunale fattigstellet kunne også betale hus- eller tomteleie for folk som ikke maktet dette selv, eller bekoste nødvendige reparasjoner. En mann på Staulen får således utbetalt 35 øre for “Reparation af Laas til [NNs] stue” i 1896.

Fattigstyret måtte også ta vare på dem som ikke hadde eget sted å bo, eller ikke var i stand til å ta vare på seg selv. I denne forbindelse kunne familier ofte bli splittet opp, og sendt til forskjellige steder, selv om fattigstyret gjerne bestrebet seg på å sende barn til slektninger eller i alle fall naboer. En benyttet seg av et slags videreutviklet legdssystem, hvorved personer kunne settes mer eller mindre permanent bort rundt om på gårdene mot utbetaling av en forpleiningsgodtgjørelse. Størrelsen på denne godtgjørelsen baserte seg gjerne på anbudsprinsippet, der tilslaget gikk til den som tilbød seg å ta vare på den fattige for den minste betalingen. Et eksempel på dette er følgende skriftlige tilbud fra 1901: “Jeg [NN] Breistrand anbyder at forpleie Sindsyge [NN] paa mit Bosted Breistrand i Herø [...] Herred paa den Maade, som foreskrevet i foranstaaende Regler, mod en Godtgjørelse af Kr. 200,00 [...] De til den Syge fornødne Gang- og Sengklæder anskaffer jeg selv uden særskilt Godtgjørelse [...] Afgaar den Sindsyge ved Døden, udbetales den ovenfor betingede Godtgjørelse kun til Dødsdagen, og har jeg at besørge den Afdødes Begravelse mod Erstatning af Fattigkassen, der udredes med det for Fattiglemmers Begravelse sædvanlige Beløb”.

Bortsetting til private var særlig vanlig for de som neppe ville komme seg ut av den offentlige understøttelsen med det første (eller noensinne): barn, vanføre, mentalt syke, psykisk utviklingshemmede og gamle. At forpleiningsgodtgjørelsen nok ofte ble oppfattet som en potensiell inntektskilde medførte utvilsomt at endel mer skruppeløse aktører gjorde sitt beste for å få en nettofortjeneste utav å la den fattige gå for lut og kaldt vann – et mulig eksempel på dette er sak 4 fra 1906, sitert under. Et stykke ut i forrige århundre ble det også anskaffet en egen fattiggård på Hjelmsøy, som vel også fungerte som kommunens første gamlehjem frem til Nyheim ble tatt i bruk i 1937. (Også tidligere skal det ha vært et eget fattighjem i kommunen, uten at jeg har funnet noen detaljer rundt dette).

Det falt også på fattigstyret å besørge nødvendige sykehus- eller sanatorieopphold for de som ikke hadde råd til å bekoste dette selv. Tuberkulosen, som både kunne invalidisere og drepe, gikk dertil spesielt hardt utover de fattigste som bodde trangt og hadde dårligere mulighet for hygiene. Likeledes skulle fattigkassen bekoste doktorbesøk og utgifter til medisin for fattige. Distriktslegen i Alstahaug skriver således i 1897: “På telefon blev jeg iforgårs anmodet om at tilse tjenestepige [NN] der angaves at lide af nervefeber [tyfoidfeber]; det viste sig imidlertid, at hun led af lungebetændelse og kunde selv ikke betale for rejsen, hvorfor denne må ske for Herø fattigvæsens regning [...] Pigen er vistnok hjemstavnsberettiget i Herø”. En innføring i protokollen for 1906 viser at Johan Thoresen på Stokkøy får kr. 2,50 refundert for utlegg til medisin for en kvinne han antagelig må ha hatt til forpleining hos seg, mens en annen herøyfjerding søker om å få støtte for å komme seg til en øyenlege i 1898. Gjennom brev og sin kones personlige fremmøte i fattigstyret, forteller han «[...] at han har mistet Synet paa sit ene Øie og det Andre er saa delvis angrebet [...] Han meddeler Intet at kunne udrette [...] – er uden Mad – har fire Børn i Alder 2, 5, 7 og 9 Aar». Også han får anvist hjelp.

Jordmødre skulle dessuten refunderes kostgodtgjørelse fra fattigkassen i forbindelse med besøk hos fattige gravide, mens ubemidlede som døde måtte få bekostet begravelse på fattigvesenets regning. Sinnslidende kunne i en del tilfeller sendes til asyler andre steder i landet, om deres tilstand tilsa at de ikke burde settes bort lokalt. Et rundskriv fra Departement for det Indre, fra 1850, fastlår at dette bl.a. vil dreie seg om «Ubændige eller rasende Personer, samt saadanne, der have Tilbøyelighed til Selvmord eller Selvplageri [...] Personer, der lide af andre abnorme Tilbøyeligheder, som gjøre dem skadelige eller farlige for deres nærmeste Omgivelse [...] eller paa Grund af Ureenlighed, Dyriskhed eller legemlig Sygdom». I de tilfeller hvor de sinnslidende falt innunder disse kriteriene, ble 4/5 av utgiftene belastet Amtet (sin tids «fylkeskommune»). Det lokale fattigvesenet hadde imidlertid fortsatt et visst ansvar for pasientene, slik det fremgår av en regning fra Reitgjærdets pleiestiftelse i 1888, for «manglende klæder ved optagelsen i stiftelsen»: Her listes det opp utgifter til 2 trøyer, 2 bukser, 2 vester, 2 undertrøyer, 1 par strømper, 1 par sko, 1 skjerf, 1 lommetørkle, 1 par vanter og 1 hue. Beløpet på 75 kr. og 10 øre belastes Herøy fattigvesen. Om den stakkars mannen ikke har vært naken ved ankomsten på asylet, kan det ikke ha vært rare fillene han har hatt på seg.

Bortsett fra sykehus og asyler var det også opprettet endel større private og offentlige barnehjem og anstalter for vanføre rundt om i landet. I 1901 sender f.eks. foreningen til “Modarbeidelse af Omstreifervæsenet” informasjon om sitt tilbud for “Børn af omstreifende Forældre” til fattigstyret i Herøy, og i 1902 er mottatt et skriv fra “Sophies Minde – Arbeidsskole og Hjem for Vanføre”. I sitnevnte fremgår det at skolens mål er at “lære Eleverne at bruge sine mangelfulde Lemmer og at oppdrage dem til arbeidsomme, brave og saavidt mulig selvhjulpne Mennesker”. Det sistnevnte må ha vært et bedre tilbud for funskjonshemmede enn å bli satt ut på anbud i lokalmiljøet, selv om livet på institusjon nok også hadde sine mørke sider på denne tiden. I hvilken utstrekning slike tilbud har vært benyttet tør jeg ikke si etter bare å ha tilfeldig gjennomgått bruddstykker av det store arkivet. Men i.o.m. at oppholdet på “Sophies Minde”, for å ta et eksempel, ville kostet fattigkassen 360 kroner i året – et beløp som nok oversteg gjengse kostnader for ordinær bortsetting av personer lokalt – var det antagelig ikke så vanlig.

____________________

fortsettelse