Artikler

Herøy kommunes informasjonsavis "Herøyfjerdingen" kjører en serie med artikler om forskjellige gjenstander på bygdesamlingen. Disse er nå lagt ut her på Helgeland Museums nettsider. 

16 Hornskeier
30.09.2008 09:40
Artikler >

Hornskeier

av Børge Evensen

Eget bestikk til matbordet er et nymotens påfunn. Helt frem til begynnelsen av forrige århundre klarte de fleste seg med fingrene, tollekniven og ei skei. Denne skeia var gjerne laget av horn, og var en like personlig gjenstand som kniven i beltet.

Å spise med kniv og gaffel var ikke vanlig før. Gaffelen var stort sett ukjent utenfor de bedrestilte lag i samfunnet – og selv der hadde den først blitt nogenlunde vanlig på 1700-tallet. Almuen brukte fingrene i steden, samt kniv. Kniven hadde jo de fleste lett tilgjengelig, gjerne i beltet, og bruken ved bordet var bare ett av de mange bruksområdene dette universalredskapet hadde.

Likevel var det jo slik at mye av maten var i mer eller mindre flytende form, f.eks. som grøt. Dermed hadde en behov for i alle fall ett spiseredskap som var spesielt designet for formålet: nemlig skeia. De første skeiene menneskene brukte var kanskje skjell de fant i fjæra, hvor skjellet ble brukt som et slags skeiblad uten håndtak. Senere laget en seg skeier med både blad og håndtak av materialer som tre, bein og horn, etterhvert også sølv for de som hadde råd til det. Bein og horn forble de dominerende materialene helt frem til billige metallegeringer ble tilgjengelige mot slutten av 1800-tallet. Fra da av kunne skeier (og i økende grad også bordkniver og gafler) produseres industrielt for et bredere marked. Men inntil da var skeiene husflidsprodukter, hva enten de var laget hjemme eller kjøpt på f.eks. Bjørnsmartnan fra folk som hadde spesialisert seg på skeimakeri.

Skeiform etter Arnt Kaspersen. Skåret inn er initialene “AGS”.

Råmaterialet – horn av storfe, geiter eller vær – var lett tilgjengelig på bygdene, og lett å bearbeide. Etter å ha fjernet beinet som er inne i hornet, og kappet av den massive spissen, var fremgangsmåten slik at en delte hornet på langs til skeiemner. Det sies at en kunne få opptil ett dusin emner fra et par store horn. Hornbitene ble deretter varmet forsiktig opp, enten i varmtvann eller over glør. Denne oppvarmingen gjorde emnene myke og lette å forme. Selve formingen ble deretter gjort i en skeiform av tre, hvor en kunne sette hornstykket i press for å få til fordypningen i skeibladet. En skeiform består av to trestykker, hvor det ene har en fordypning og den andre en utbulning som passer nedi fordypningen på den første. Når disse klemmes sammen over det myke emnet formes det som skal bli over- og undersiden på skjebladet. Skeiemnene måtte stå i press slik inntil de var avkjølte. På den ene avbildede formen ble over- og underdelen surret ihop under bruk, mens den andre skal skrus sammen omtrent som en tvinge.

Skeiklemme med skruer etter Arnt Kaspersen.

Etter at skeiemnet var blitt kaldt kunne en ta det ut av formen, for så å finskjære fasongen på håndtaket og skeibladet. Deretter var det en siste puss med sandpapir. Før sandpapiret kom i handelen kunne en visstnok bruke håskinn til dette. Resultatet var en ny skei som både luktet og smakte fælt – i allefall inntil den hadde vært i bruk en stund! – men som i det meste ligner på og fungerer som en litt forvokst moderne spiseskei. Den avbildede skeia har som en ser form omtrent som ei moderne skei, med dypt og ovalt skjeblad og forholdsvis langt håndtak. Dette er en fasong som ble vanlig på 1600-tallet, tidligere var bladet gjerne rundt og ganske flatt, mens håndtaket var kortere.

Hornskei, antagelig etter Stefanus Hansen og Johanna Olsen.

Hornskeier som dette var personlige gjenstander, på linje med dagens tannbørster. De inngikk nemlig ikke i “sett” av bestikk som ble lagt frem på bordet på samme måten som i dag. Hver person hadde tvertimot sin egen skei og sin egen kniv. Det var ikke før en fikk industrielt produsert metallbestikk at almuen kunne dekke på bordet uten at gjestene måtte ha med skeier og kniver selv. Fra Danmark heter det således at : 

“Ligesom Kniv medbragtes i Reglen ogsaa egen Ske til Maaltidet. Den bares i Lommen eller Tasken, toges frem til Maaltidet og puttedes, naar den var brugt, atter ned, efter med Munden at være gjort ren”

At en ikke la så mye vekt på oppvasken hadde (i allefall delvis) praktiske årsaker. Ved å vaske hornskeier i varmt vann risikerte en nemlig å reversere produksjonsprosessen som er beskrevet ovenfor, og det myke og føyelige hornmaterialet kunne miste skeifasongen igjen. Vanlig prosedyre var derfor at en slikket ren skeia etter bruk, for så å tørke den i trøyeermet. Deretter ble den kanskje stukket inn i sin faste sprekk i tømmerveggen i påvente av neste måltid. For de som var litt finere på det fantes det dog også egne skeihyller, gjerne innebygd i skap.

Den avbildede skeia er fra samlingen på bygdetunet, men mangler merking slik at opplysninger om opphav er usikkert knyttet til den. Muligens er den gitt til museet av Vilhem og Julie Myrvang, og den har i såfall sannsynligvis opprinnelig tilhørt Stefanus Hansen og Johanna Olsen, Svinøy. De to skeiformene ble gitt til bygdesamlinga av Jon og Tor Brænden på Nyheim, men er opprinnelig etter Arnt Kaspersen, Hoholmen (sørøst av det sørlige utløpet til Herøysundet, ikke Hoholmen under Øksningan). “Arnt i Hoholmen” hadde saktens god tilgang på horn – han var nemlig svært flink med dyr og var derfor mye brukt som “kræturdokter”. Han var særlig kjent for sine evner til å løse problemer forårsaket av hulder og underjordiske makter. I folketellingen for 1900 er han oppført som husmann og “dyrkurerer (ikke dyrlæge)”.

“Arnt på Hoholmen”. Foto: muligens sogneprest Schreiner, ca. 1904.

____________

Kilder:

Klingenberg, Ingvar Aa.

2005 Bondeantikviteter. Gyldendal.

Kolstad, Harald

2004 Vakkert verktøy. Damm.

Solheim, Paul

u.å. Gårdshistorier – Nord-Herøy. Ikke publisert manuskript.

Troels-Lund, Tr. Fr.

1914 Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede (elektronisk publisert på http://runeberg.org).