Artikler

Etterhvert er det vel blitt mer slik at folk selv kommer med historisk materiale de vil gi til museet. Dette må vel kunne sies å være uttrykk for at herøyfjerdingene i dag ser ser verdien i å ta vare på egen historie. Kanskje er denne holdningsendringen i seg selv også et resultat av Solheims iherdige innsats. I 1977 mottok Paul Solheim kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats på flere områder i samfunnet – deriblant sitt arbeide med å ta vare på vår lokale kulturarv.

Prestegården
Etter at Solheim gikk bort ble arbeidet med bygdesamlingen videreført av Herøy Historielag, med hjelp fra Herøy kommune. Mye arbeid er gjennom årene lagt ned i vedlikehold av bygningene, brannsikring, registrering av gjenstander og ordning av utstillingene slik at bygdesamlingen har kunnet vokse og utvikle seg som et museum for hele Herøy. Men bygdetunet på prestegården er ikke bare et museum hvor gjenstander fra forskjellige steder i Herøy oppbevares, stedet har også en egen historie å fortelle:

Byggingen av Herøy kirke på 1100-tallet vitner selvsagt om at Sør-Herøy var et viktig sted i tidlig middelalder. Gårdstunet ligger dessuten på en gårdshaug: slike hauger dannes som følge av flere hundre års bosetning på samme sted, og viser seg ofte å kunne føres helt tilbake til forhistorisk tid. Vikingtidsfunn fra jorda i prestegårdshagen bekrefter da også at gårdshaugen her faktisk går minst 1000 år tilbake i tid. I tillegg er flere graver fra vikingtid også funnet i området ved kirken, prestegården og sentralskolen. At det har bodd folk på prestegården i vikingtid er således brennsikkert, og det er heller ikke noe i veien for at bosetningen kan være enda eldre.

Bilde: Bronsenøkkel til hengelås, funnet i jorda ved presteboligen. Typen er kjent fra vikingtid

Siden det ikke er ukjent at en forsøkte å bygge kirker på steder som tidligere hadde vært hedenske helligdommer kan det dessuten være rimelig å tro at stedet også har vært relativt sentralt også i vikingtiden. Om dette var i bare var i religiøs eller også i politisk forstand skal dog være usagt, likeledes hvilken politisk rolle vikingtidens Sør-Herøyfjerdinger eventuelt kan ha hatt i forhold til mektigere naboer på bl.a. Tjøtta og Hov på Løkta. Det er, for ordens skyld, også mulig at sentralmakten bevisst valgte å bygge kirka på Sør-Herøy nettopp fordi stedet ikke var noe maktsentrum fra før av, da som et ledd i bestrebelsene på å svekke innflytelsen til tidligere høvdingseter som f.eks. Tjøtta.

Etter å ha vært fylkeskirke for «Herøy halvfylke» gjenom deler av middelalderene, mistet Herøy kirke sin posisjon mot slutten av middelalderen, og ble underlagt Alstahaug. Gården ble da antagelig satt bort til folk som leide den fra Alstahaug kirke. Slik var det i flere hundre år. Etterhvert overtok familien Brodkorb eiendommen, og flere sorenskrivere holdt til her. Stabburet på tunet er fra denne tiden, 1745 for å være nøyaktig, og den prektige hagen sør for presteboligen kan nok også opprinnelig ha blitt anlagt på denne tiden.

Fra slutten av 1700-tallet av ble gården igjen prestegård, i og med at kapellanene begynte å bo her – disse hadde inntil da «pendlet» fra Tjøtta. Men det var særlig sognepresten J.O.Walnum som bygget opp gården i løpet av sin 40 år lange embetstid fra 1827 til 1867. Walnum var herøyfjerding, født og oppvokst på Nord-Herøy gård, og han skal i sin tid ha takket nei til mer innbringende stillinger andre steder til fordel for prestekallet her. På hans tid kunne det bo godt over 20 mennesker på prestegården: to drenger, to budeier, to låvepiker, «vævepike», stuepike, kjøkkenpike, en eller to barnepiker, legdslemmer, «gamle Jakob gartner», guvernante, husjomfru samt familien Walnum. I tillegg måtte en mengde konfirmanter losjeres i flere uker mens de gikk til undervisning hos presten og klokkeren. Gården hadde vel allerede i utgangspunktet en «sengstubygning», men for å kunne huse alle disse menneskene måtte Walnum sette opp enda en tjenerbolig på prestegården – dette er den «borgstua» som står der i dag. Dette huset var ikke bare bolig for tjenerskapet, det var også vevstue og eldhus. Og om vinteren, når mannfolkene var på Lofoten, hendte det ofte at presten holdt gudstjenesten i stua her. Her kunne de relativt få som møtte opp ha det det varmt og godt, i motsetning til hvordan det ville vært i den store og kalde kirka.

En vet at prestegården på et tidspunkt mens Walnum drev den hadde en besetning på 24 kyr, 30 sauer, 2 svin og ikke mindre enn 4 hester. Vi kjenner faktisk navnene på noen av disse: kyrne kunne ha fornemme navn som «England», «Norge», «Stjerngås», «Comtessa» og «Ervelvand», mens hestene tilsynelatende har måttet nøye seg med noe mindre fantasifulle navn som «Unghoppa» og «Nyhesten». Disse dyrene sto i flere forskjellige bygninger på anlegget, men ingen av disse er bevart i dag. Til sammen vet en om opptil 17 bygninger på tunet rundt midten av 1800-tallet. I tillegg til allerede nevnte borgstue og stabbur sto her hovedbygning, sengstubygning (vel en eldre borgstue), vevstubygning med eldhus, fjøs, stall, grisehus, hønsehus, låve, vedbod, jordkjeller, smie, røyksjå, to naust samt enda ett stabbur. Den store fjøsen som står på tunet i dag ble reist noe senere, rundt 1890, i likhet med presteboligen.

Sogneprest Sigvart Nielsen var den siste presten som selv drev som gårdbruker. Etter at hans embetstid var over i 1912, ble gårdsdriften satt bort til forpaktere. Forpakteren holdt til i borgstua med sin familie, mens presten bodde i presteboligen med sin. Disse husholdningene var nok betraktelig mindre enn den Walnum hadde hatt på 1800-tallet. Forpaktere drev gården frem til ca. 1960, så sto bygningene tomme frem til Paul Solheim og Historielaget kunne overta dem i 1969. I dag er alle de opprinnelige gårdsbygningene på tunet fredet.

Utstillinger og tilbud
I forbindelse med museumsdriften på stedet ble flere av bygningene innredet med historiske gjenstandsutstillinger som viser forskjellige sider ved livet på en gammel storgård på Helgelandskysten. Her er stilt ut både landbruksredskaper, interiøret fra Tømmerviks butikk på Tenna, møbler, husgeråd, kjøkkenredskaper og personlige effekter. Samlingen av gamle klær er rikholdig, og verdt et besøk alene.

Lokal og regional kystkultur er formidlet gjennom utstillinger i de tre bygningene som er knyttet til båter og fiske: storbåtnaustet, brygga og “Flæsbua”. Disse bygningene er ikke opprinnelig hjemmehørende på prestegården, men er flyttet til stedet på 1970- og 80-tallet. Naustet sto opprinnelig på Seljeholmen på Tenna, brygga på Svinøy på Sør-Herøy og fiskerbua på Ytre Flæsa, i havgapet utenfor Husvær. Samlingene av nordlandsbåter i naustet og tradisjonelle fiskeredskaper i brygga gir et innblikk i arbeidsforholdene til fiskere og fiskerbønder før i tida, mens rorbua viser hvordan de levde da de var hjemmefra på fiske.

Målt etter antall gjenstander er Herøy Bygdesamling, med sine bortimot 10.000 registrerte gjenstander, det tredje største museet på Helgeland. Bare museene i Vefsn og Rana kan skilte med større gjenstandssamlinger. Det naturskjønne området ved prestegården og kirka kan dessuten være verdt et besøk i seg selv. Bygdetunet er dermed stedet for både “innfødte” og tilreisende, enten man nå vil bruke en halv dag på å tråle gjennom alle utstillingene, eller man bare ønsker å stikke innom for å kjøpe en kopp kaffe og slappe av i “solveggen” ved stabburet.