|
av Børge Evensen
_______________________
Det aller meste av museets gjenstandssamling består av materiale som er fra omtrent 50 til 200 år gammelt. For mange (kanskje de fleste?) er dette tidsspennet mer eller mindre synonymt med ”gamle dager”. Bygdesamlingen sitter imidlertid også på materiale som er betydelig eldre enn dette, og som kan være med på å dokumentere den tidligste bosetningen på øyene her. Heriblant finner en dette fragmentet av en bakstehelle.
Gjenstanden det er snakk om er en flat helle av skifer. Den har, som bildet viser, smale spor på kryss og tvers (også på den siden som ikke vises på bildet). Bredden er nesten 10 cm på det lengste, og tykkelsen er omtrent 7 mm. Hellen er åpenbart bare et fragment: den opprinnelige intakte bakstehellen har erfaringsvis vært en sirkelrund, flat helle med omtrent en ½ meters diameter. Den jevnt kurvende siden mot venstre i bildet viser at dette er et skår fra ytterkanten.
Bakstehellen ble brukt til å bake flatbrød og lefser på. Den ble da lagt oppå ildstedet, og når den var varm nok ble deigen lagt oppå. Rennene i overflaten er antagelig først og fremst spor etter bearbeidingen, men sørget kanskje også for at det kom til luft på undersiden av brødet og at det ble avsatt mønster i dette. Bakstehellene var i bruk fra vikingtiden og frem til 1500-tallet, da en gikk over til å bruke jerntakker (hvorav bygdesamlingen også har noen eksemplarer) til det samme formålet. Hellefragmentet ble funnet sammen med en rekke andre gjenstander i jorda på Tenngården av Torbjørn Grønbech, og levert inn til bygdesamlingen i 1970. Vi vet fra samtidige historiske kilder at Tenna var bosatt i middelalderen. Funnet bekrefter således de historiske kildene.
På ett eller annet tidspunkt gikk bakstehellen sund (dette var neppe så rart, siden den som sagt bare var 7 mm tykk, og kontinuerlig var utsatt både for støt og varme), og skårene ble kastet. Arkeologiske funn assosieres ofte med fantastiske skatter eller eksempler på fremragende kunsthåndverk, slik en kjenner det fra bl.a. Indiana Jones-filmene eller Osebergfunnene (uten sammenligning for øvrig!). I realiteten er det imidlertid, som bakstehellen demonstrerer, oftest fortidens søppel en i dag stiller ut når en skal presentere forhistorisk og tidlig historisk tid på museene. Her blir da ”avfallet” sirlig presentert i glassmontre, og behandlet som kulturhistoriske skatter. Og dette gjøres med rette, siden dette materialet ofte utgjør de eneste sporene vi har etter forhistorisk teknologi, gjøremål og tankegang.
Først publisert i "Herøyfjerdingen" i 2004
|