v/ Ann Kristin Klausen

 

 

Sydvesten fikk sitt gjennombrudd blant fiskere og andre sjøfolk i løpet av andre halvdel av 1800-tallet. Både malerier og fotografier av fiskere viser at sydvesten den gang var et vanlig hodeplagg. På en tegning av fiskere som selger sine produkter på fisketorget i Bergen rundt 1840 har fiskerne sydvest på hodet. Omtrent 20 år seinere malte Adolph Tidemand akvareller av fiskere i Nevlunghavn i Vestfold. Også disse fiskerne bar sydvester.

 

Det karakteristiske med sydvesten, bortsett fra at den er vanntett, er formen. Pullen er sammensydd av flere kiler, ofte opptil åtte, som møtes i en spiss på toppen. Bremmen består av ett eller to stykker stoff, men slik at den er bredest bak og smalere foran hvor den kan brettes opp for siktens del. Øreklaffer for beskyttelse av ørene hører med. På øreklaffene er det festet bånd som kan knyttes under haka så sydvesten ikke blåser bort.

 

 

”Sjyhætta” eller ”sjyhatten” var en slags forløper til sydvesten. De ble brukt flere steder, også i Nordland på 1700- og 1800- tallet. Denne hatten var av skinn og liknet sydvesten i form. Pullen var som regel lagd av flere kiler. Bremmen var bred og atskillig lengre bak enn foran. Denne kunne nå helt ned til linningen på jakka. Slik unngikk fiskerne å få vann og vind i nakken. Bremmen foran, som beskyttet øyne og panne var oppbrettbar.

 

Kanskje var de første sydvester i likhet med ”sjyhætta”, tilvirket hjemme av skinn, men allerede på 1850-tallet var fabrikkliknende produksjon igangsatt. Impregnert bomullslerret utkonkurrerte snart skinnet. Flere mindre ”verkstedfabrikker” produserte oljeklær.

De første hundre årene var sydvestene lagd av kraftig bomullslerret som ble impregnert med linolje. På fabrikkene ble sydvesten impregnert med varmpresset linolje hvor det var oppløst litt voks. Sydvestene ble lys gyllenbrun i fargen. Stoffer som gjorde fargen svart eller gul kunne også tilsettes. Kokt linolje har den fordelen framfor kaldpresset linolje at den tørker fortere. Selve kokeprosessen gjør linoljen mørkere. I tillegg vil fargen mørkne over tid. Bevarte oljeklær av denne typen har derfor ofte en brunaktig farge. Den avbildete sydvesten er et slikt eksemplar. Den er sydd av oljet lerret og brun i fargen. Pullen er sydd sammen av 6 kiler. Bremmen er i ett stykke og avstivet, sannsynligvis ved at flere lag bomullsstoff er sydd over hverandre. I pullen er den foret med bomullsstoff. Sydvesten er sydd på maskin. Innvendig er den stemplet ”H co A/S. Fr. Stad NU 180 3 G1”. Dette var merket til oljeklærfabrikken Hansen & Co i Fredrikstad for ”Tårnklær” L.B. (lett brukskvalitet). Ukjent giver.

 

Hansen & Co begynte produksjonen av oljeklær i 1893 i Fredrikstad. Firmaet ble grunnlagt av Herman Wold-Hansen, tidligere sjømann, som gjennom sine opphold i Amerika hadde oppdaget fabrikklagde oljeklær. Sammen med broren Carl dannet de selskapet Hansen % Co. Herman Hansen dro selv rundt og solgte regnklær de første årene. Fram til 1897 solgte de en god del oljeklær til Bohuslän traktene hvor det var rikt sildefiske. Da mellomrikslovene ble opphevet i 1897, og fritaket fra tollrestriksjoner ble brutt, opprettet firmaet en filialfabrikk i Norrköping året etter. Fabrikken solgte oljeklær til byene rundt Oslofjorden, i Bohuslän, Hvaler og langs fra kysten fra Bergen til Finnmark.

 

I dag har hetter og andre hodeplagg erstattet sydvesten til havs. Dagens plastproduserte sydvester brukes i liten grad av yrkesfiskere selv om det fortsatt produseres sydvester til arbeidsformål. Nå havner sydvesten oftere på hodet til småbarn og enkelte voksne. Den produseres som suvenir og det hender den er partyrekvisitt.