Vertikal avstandsmåler EM 3

Av Inge Sørgård

Under krigen ble det bygget hele 13 kystartilleribatterier på Helgelandskysten av den tyske okkupasjonsmakten. Hovedoppgaven til disse batteriene var å forsvare Helgeland mot en alliert invasjon, men batteriene hadde også ansvar for kystoppsyn generelt, samt å forsvare de tyske konvoiene som gikk langs med kysten mot allierte luft- og overflateangrep.

For å kunne skyte på skip fra kystartilleribatteriene var det nødvendig å vite peiling og avstand til fartøyene. Kystartilleribatterienes ildledningssystemer skulle plassere målene i et koordinatsystem. Dette skjedde enten ved at man krysspeilet målene fra minimum to peilestasjoner og overførte peilingene til et kartsystem, da måtte man selvsagt være helt sikker på at man peilet det samme fartøyet fra de forskjellige peilestasjonene, eller ved at man fra en sentral kommandostasjon tok ut peiling og avstand til målene. Peilingen kunne for så vidt leses direkte ut av siktekikkertene på kanonene, men data på avstand kunne man ikke fremskaffe lokalt på kanonene. Avstandsdata var nødvendig for å kunne stille inn riktig elevasjon på kanonene og legge inn riktig drivladning.

Vertikal avstandsmåler EM 3 ble designet av Zeiss og optikken produsert av samme selskap, mens selve serieproduksjonen av måleren skjedde i Tsjekkia. EM 3 var ment å skulle bli standard vertikalmåler på hærkystbatterier med tilstrekkelig standhøyde på kommandoplassen. Standhøyden måtte være minst 300 ganger så lang som rekkevidden på kanonene for at avstander kunne måles nøyaktig nok. På Grønsvik kystfort, som var utrustet med K416(f)-kanoner med en rekkevidde på 17.000 meter, betydde dette at høyden fra høyeste flomål til avstandsmåleren måtte være minst 56,6 meter.

I avstandsmåleren er det et okular med et siktemiddel. Siktemidlet ble stilt inn slik at det lå på skroget til det fartøyet man ønsket å måle avstanden til, der skroget traff havoverflaten. Man kunne da lese ut en vinkel (y). I tillegg visste man standhøyden til avstandsmåleren (okularets høyde over havet, justert for tidevanns-endringer) (B), og man forutsatte at hav-overflaten var horisontal slik at man fikk en rettvinklet trekant. Avstand til mål (A) kunne dermed regnes ut ved hjelp av trigonometri;

A = B x tangens y

Ved gjentatte avlesninger kunne man også beregne kurs og fart til målet. Disse dataene ble så matet inn i en mekanisk regnemaskin sammen med data for vindhastighet og vindretning, variabler som ville påvirke granatene som ble skutt ut fra batteriet. Ilddataene ble så gitt til kanonene ved hjelp av linjesamband (telefonsamband).