Borgstua på Herøy prestegård

av Børge Evensen

tilbake

Bakgrunn

Som så mange andre bygninger er også denne flyttet til stedet, faktisk helt fra Korgen i Hemnes. Det var sogneprest J. O. Walnum som fikk den transportert utover i 1850. Walnum var av lokal proprietærslekt, og eide en god del inne i fjordene. Det er uvisst nøyaktig hvor bygningen opprinnelig sto i Korgen, og hvor gammel den var på det tidspunktet da den ble flyttet. Bygningen ble i alle fall tatt fra hverandre, stokk for stokk, og seilt utover fjorden omtrent som en flåte, før den ble tatt på land på prestegården i Herøy og laftet opp igjen. Dette var ingen ualminnelig transportmetode, som Walnums datter Kristiane Lommeruds barndomserindringer viser:

“I Ranen og Vefsen var der store skoger, både nåleskog og løvskog. Fra Ranen ble der hentet tømmer til byggematerial og ved. Dette ble bygget til en stor flåte med mast og seil på.[...] Var flåten kommet vel frem, ble den tatt fra hverandre igjen og ordnet, tømmer for seg selv og brensel for seg. [...]” (Lommerud 1927:3)

Sogneprestens hensikt med den “nye” bygningen var primært at den skulle huse drengene og tjenestejentene på gården – og dem kunne det være mange av. Fra tiden like etter århundreskiftet vet vi at sogneprest Nielsen hadde barnepike, stuepike, kokke, overbudeie og underbudeie, pluss to drenger i tjeneste (Nielsen 1995:306). Går en lenger tilbake, finner en i folketellingen fra 1865 ført opp 22 mennesker med tilhold på prestegården. Bortsett fra prestens egen familie

“hadde vi to drenger, to budeier, to låvepiker, vævepike, stuepike, kjøkkenpike og en eller to barnepiker mens vi var små. Dessuten lægdslem og gamle Jakob gartner. [...] Om vinteren var han skredder.” (Lommerud 1927:7).

I tillegg nevner Lommerud guvernante og husjomfru, men det er kanskje rimelig å tro at disse bodde i presteboligen (?). Midlertidig innhyrte arbeidsfolk, overnattingsgjester og konfirmanter som gikk til undervisning hos presten (se Lommerud 1927:6) skulle også innlosjeres ved behov. Datteren til sogneprest Sigvard Nielsen, Missa Nielsen, forteller også at det om høsten kom en skomaker til gårds, som installerte seg selv på borgstuloftet i flere uker mens han arbeidet:

“Der tilbragte vi mange hyggelige timer mens han sang og fortalte. Han sålte og reparerte alt skotøy på gården, og sydde også litt nytt” (Nielsen 1995:309).

En vet selvsagt at det var flere bygninger enn borgstua som kunne brukes til innlosjering på denne tiden – bl.a. den gamle “sængstuen” og den gamle “Borgstuebygning og den gamle Madstuebygning under et tag” som fortsatt sto i 1852 (Solheim 2005:18-19). Mange av de nevnte personene må vel likevel antas å ha bodd i den nye borgstua, særlig etter hvert som de eldre bygningene ble revet eller solgt i tiårene frem mot århundreskiftet.

Tjenestejenter på kjøkkenet i presteboligen, 1913. Foto: ukjent.

Borgstua var likevel ikke bare et sted for innlosjering. En stor gård som dette hadde mel, kjøtt, melk, ull og dun som skulle behandles og foredles til en rekke produkter, både til bruk på gården og for salg. Noe ble sikkert gjort i fjøs og stabbur. I skriftlige kilder fra 1800-tallet omtales dessuten både “Ildhus”, “Madstubygning”, “Borgstue”, “Vævstubygning” og “Sengestubygning” på gården. Det kan være vanskelig å avgjøre hvorvidt disse funksjonene opprinnelig viser til forskjellige separate bygninger, eller om det er forskjellige rom i de samme bygningene. Den nye borgstua overtok uansett flere av disse funksjonene. Da den først ble satt opp skal den ha blitt omtalt som “Ildhus med madstue”, og to år senere som “Borgstue, Ildhuus og Madstuebygning under et tag”. En vet likevel at bygningen i tillegg til eldhus og kjøkken også hadde snekkerverksted, “vævstue” og klesloft.

Forpakter Elbert med familie og tjenestejenter. Foto: ukjent.

Fra 1913 av ble gårdsdrifta satt bort til forpaktere, mens prestene fikk konsentrere seg om åndelige sysler. Borgstua ble fra da av forpakterbolig. Den første forpakteren het Rudolf Elbert. Senere kom Norvald Lundestad fra Vefsn, han var også ordfører en tid. Karl Vold var forpakter fra 1947-1952, og Reidar Nyrud ble den siste, han flyttet i 1960. I tillegg må det nevnes at familien Planting, som var evakuert fra Hammerfest, bodde her fra 1945 til 1947 sammen med forpakter Lundestad og hans familie. Da den siste forpakteren forlot gården i 1960, ble “borgstua” stående tom helt frem til Paul Solheim og Herøy historielag startet museum her på 1970-tallet.

Forpakter Norvald Lundestad. Foto: ukjent.

Bygningen

Den eldste kilden som viser til borgstua – benevnt “Borgstue, Ildhuus og Madsteubygning under et tag” – er branntakstforretningen på prestegården i 1852 (sitert i Paul Solheim 2005 [1969]). Her fremgår det at bygningen er oppført av tømmermaterialer, to etasjer høy, bordkledt og malt (“Bordklædt og maled”). Taket er av bord, never og torv, “hvorover er lagt et tykt tjærebrædet Bordtag”. Bygningen skal være 31 alen lang, 10 ¾ alen bred og 7 ¼ alen høy under raftet. Oppmålinger i dag viser at huset er 19,8 meter langt og 6,7 meter bredt (Bedrossian et al 2007:21). Materialet er furutømmer. Noe er rundt, andre steder er det økset flatt på sidene, stedvis også med en teknikk som visstnok ligner såkalt “sprett-telgjing” – en teknikk som var særlig utbredt i middelalderen (Bedrossian et al 2007:35).

En del punkter i branntakstforretningens beskrivelse fra 1852 er det vanskelig å få til å samsvare med bygningen slik den fremstår i dag. For sikkerhets skyld gjengir jeg avskriften (fra Paul Solheim 2005 [1969]) in extenso, med kommentarer underveis:

“Underste Etage af denne Bygning har 2 Indgagngsdører og Gang hvær med et lidet Vindu [formodentlig de små vinduene over dørene?]. Bygningens indre [østre?] Side har en stor Borgstue hvori 2 fag Vinduer og en 2-Etages Jernkakkelovn”. Mot gangen [den østre?] “Madstue der har et Fag Vinduer. Den andre Indgangsdør [hvilket må være den vestre] fører fra Gangen til Ildhuset der har et jordlagt gulv, en stor ny Indmuret Bagstovn og to store Indmurede Gryder. Ligeimod førstnevnte [østre] Indgangsdør er anbragt 2 små Benker samt med et Fag Vinduer [sic]. Fra Indgangsdøren på Bygningens Østre Side er fra Gangen i underste Etage trappe til Gangen i anden Etage, der i forening med et tilstøtende lidet Loft har et Fag Vinduer. Over Borgstuen er et Borgstuloft hvori 3 Fag Vinduer og en 1-Etages Kakkelovn.

Over Madstuen er et Sængeværelse der har en 1-Etages Jernkakkelovn og et Fag Vinduer. Foran Indgangsdøren på den Østre [må være feil – den vestre?] Side er trappeopgang til anden Etage der indeholder 2 små Gange og 4 forskjellige Værelser samt et Fag Vinduer. Imellom førmeldte to Indgangsdører er anbragt en panelingsvegg [dette er en tømmervegg!] forsynt med en Dør. Over hele Bygningen findes Mørkloftet. Begge Indgangsdører og samtlige Vinduer er maled. Forøvrig er Borgstuen umaled [hvilket vel står i strid med det som var skrevet innledningsvis?]. [...] Denne Bygningen der har 15 dører, blev samstemmig tagsered til 1000 Spd.” (Branntakstforretning 1852, sitert i Solheim 2005 [1969]:17-18).

Tildels beror uoverenstemmelsene på alle endringene som er blitt gjort innvendig opp gjennom årene, tildels er det kanskje også feil i avskriften til branntakstdokumentet. En annen mulig forklaring på noe av forvirringen knyttet til øst- kontra vestsiden kan være at bygningen opprinnelig har hatt inngangsdører på hver side av bygningen (altså på nordsiden også), isteden for bare de to på sørsiden som er kjent fra senere tid. Dette finner en vel ut av neste gang en skifter bordkledning. Det kan også være at det er litt forvirring ute og går mht. himmelretningene – borgstua er nemlig ikke orientert nøyaktig øst-vest, men mer sørvest-nordøstlig.

Bygningen har uansett vært gjenstand for endringer gjennom tidene. Antallet rom i annen-etasjen har økt fra fem til åtte som følge av oppdeling av de opprinnelig store trapperommene. I første etasje har en mistet ett rom etter at en vegg ble revet for å skape et større kjøkken (Bedrossian 2007:20). Eldhuset hadde opprinnelig jordgulv, senere gulv av steinheller. I løpet av forpaktertiden ble det støpt betonggulv, og i samme slengen ble det også støpt et badekar (!) her. Gulvet er nå restaurert tilbake til steinheller. En kan fortsatt se merker i etasjeskillene og taket etter en skorstein som har gått opp fra bakerovnen som har stått i dette rommet. Denne ble fjernet en gang i løpet av forpaktertiden. De gamle vinduene i bygningen ble skiftet ut med moderne, antagelig en gang i 1950-årene. Etter at historielaget tok over ble disse nye vinduene igjen erstattet med kopier av de gamle.

Stabbur og borgstue, 1950-tall. Foto: Riksantikvaren.

Interiør før og i dag

Eldhuset – også omtalt som bryggerhus – var brukt i forbindelse med bl.a. matlagning og vasking. En av de opprinnelig to innmurte grytene står fortsatt, disse skal ha vært brukt til både å lage såpe, blodpølse, grisemat og mer til i. En ny dør ble åpnet fra eldhuset og ut på nordsiden for noen år siden, denne fungere idag som inngang til bygningen. Borgstua hadde opprinnelig inngang på sørsida, mot presteboligen (se bilde). Siden bygningen ofte huset ugifte ungdommer av begge kjønn var den delt i to innvendig, med drengene i den østlige delen og tausene i den vestlige. De to sidene hadde hver sin trapp opp til andre etasjen, fra to separate innganger. “Kjønnssegregasjonen” falt nok bort da borgstua ble forpakterbolig fra 1913 av. Begge de to dørene er fortsatt her, men brukes ikke til vanlig.

Opprinnelig inngangsparti på sørsida.

Kjøkkenet – “husets hjerte” og det mest brukte oppholdsrommet – er forsøkt innredet slik det kan ha sett ut da det sist var i bruk, på 1950-tallet. Her fikk man innlagt vann i 1919 (Synsforretning fra 1920, sitert i Persen et al 1994:22). Den lille stua mellom kjøkkenet og finstua skal ha blitt brukt som kontor av forpakter (og ordfører) Lundestad i årene rundt krigen. Familien som var evakuert hit under krigen skal visstnok også ha disponert denne mens de bodde her. Utstillingen reflekterer dette.

Kjøkkenet.

Storstua - “Fiinstua” - har antagelig opprinnelig vært et slags alment arbeidsværelse – trolig vevstue (se Lommerud 1927:5,7). En vet imidlertid at prestene av og til brukte å holde gudstjenesten her på den kaldeste tida av året, da mannfolkene var på lofotfiske. Siden det var relativt få som møtte frem, og rommet var lettere å varme opp enn kirka, valgte en ofte å ha gudstjeneste her (Lommerud 1927:5). Formodentlig var det også her at slåttegrauten ble servert for arbeidsfolket (se Nielsen 1995:309). Hvorvidt forpakter Elbert innredet finstue her da han overtok vites ikke, men presten i nabohuset hadde det helt sikkert. Utstillingen tar i alle fall sikte på å gjenskape en finstue fra ca. 1900-1910.

Rommene i andre etasje fungerte som både “sengsturom” og som arbeidssted for tjenestefolket på 1800-tallet. Senere har forpakterfamiliene hatt soveværelser i andre etasjen, men også da skal bl.a. konfirmanter ha blitt innlosjert her ved behov, i tillegg til at også forpakterne kunne ha folk i tjeneste som skulle huses.

Lengst vest i andre etasjen finner en “dåpsrommet” og “klesrommet”. Det førstnevnte ble benyttet som stellerom av tilreisende kvinner og barn før de skulle til kirka, f.eks. i forbindelse med barndåp eller bryllup. Det opprinnelige stellebordet og benkene langs veggen er fortsatt intakte. Utstillingen her tar sikte på å vise hvordan rommet så ut rundt århundreskiftet – skjønt en vet at det ble brukt som “dåpsrom” også langt opp i forpaktertiden. Her kan en for øvrig se hvordan en “rappet” tømmerveggene med leire og mose før i tida. “Klesrommet” ble brukt til tørking og rulling av klær, og huser i dag klesutstillingen.

“Dåpsrommet”.

I rommet over kjøkkenet var det soverom, i alle fall under forpaktertida. Om det har vært avdelt tidligere er usikkert. Den evakuerte familien Planting fra Hammerfest skal ha bodd her i 1945 og 1946, og lille Ingeborg ble faktisk født i dette rommet. I dag har vi en skoleutstilling her, men det er mulig at en innreder dette rommet til “tausrom” fra 1800-tall etterhvert. Rommet rett over tauseinngangen og trapperommet var opprinnelig ett, og skal også ha vært brukt som vevstue av tausene. Foreløpig er her innredet som soverom.

Ingeborg Planting med bestefar utenfor borgstua.

Fra vevsturommet er det nylig skåret en åpning i veggen som delte av tausenes del av andre etasje fra drengene. På drengesida kommer en først inn til et lite kott som skal ha blitt brukt til oppbevaring av klær og andre tekstiler. Dette hørte nok opprinnelig til det østlige trapperommet, og er blitt avdelt senere på samme måten som “vevstua” er blitt avdelt fra trapperommet i vest. Når en kommer ut i trapperommet på drengesida, finner en forpakternes soverom til venstre. Formodentlig var dette et soverom for drenger på 1800-tallet. Det er nå innredet slik det kan ha sett ut på 1930-tallet.

Soverom i annen etasje.

Rommene over finstua har opprinnelig vært ett rom, som siden er blitt delt i to. Antagelig var det her det var snekkerverksted og “drengrom”. Her er i dag museets “raritetskabinett” med forskjellige gjenstander som er vanskelig å innpasse i andre utstillingssammenhenger, samt “Paulrommet” med gjenstander etter Anne og Paul Solheim.

____________________________________

Kilder:

Bedrossian, Elodie, Laëtitia Fronty, Giedre Jarulaitiene, Inger Koa, Magnus N. Borgos, Marianne S. Abrahamsen og Lars Torstensen

2007 “AAR4825 Building Documentation and Analysis Helgeland Museum – Herøy”. NTNU.

Folketelling for 1865

www.rhd.uit.no

Lommerud, Kristiane (f. Walnum)

1927 “Mindre fra Herøy Prestegaard i Nordland – nedtegnet av Kristiane Lommerud – født Walnum”. Villa Alwa (forlag?). Stensil fra Universitetsbiblioteket i Tromsø.

Nielsen, Missa

1995 “En prestedatter forteller fra sine barneår”. I Hofdasegl, Årbok nr. 40 1995. Hadsel Historielag.

Persen, Per Øystein, Mari L. C. Dahl, Eirik Husby og Inger B. Ormshammer

1994 “Heröe Prestegaard – historikk og modell”. Særoppgave, Nesna Lærerhøgskole.

Solheim, Paul

2005 [1969] “Sør-Herøy”. Herøy kommune (første gang utgitt som særtrykk av Helgelands Blad).