Tekst: Therese Danielsen

 

Bindal Bygdetun er bygd opp omkring husmannsplassen Solheim. Husmannsplassen var underlagt prestegården Vassås og ble opprettet i 1875. Opprinnelig har det stått fem bygninger på Solheim. I dag står sommerfjøset, fjøsen, skottet og våningshuset (Hildastua) på stedet. Naustet gikk dessverre tapt under en storm i 1971.

 

 Husmannsplassen Solheim, 1970-tallet. Foto: Jostein Busch.

 

Hildastua ble trolig flyttet til Solheim da husmannsplassen ble opprettet i 1875. Stua er en 2. etasjes laftet tømmerbygning, som står på en hjørnesteinsmur av naturstein. Tømmerkassen er kledd med stående tømmermannskledning. Taket er tekket med aluminiumsplater, men var tidligere kledd med torv. Videre er det satt opp et tilbygg ved kjøkkeninngangen, som fungerer som en entrè. Dette tilbygget er av bindingsverk med stående tømmermannskledning og har tak med bølgeeternitt.

 

Helgeland Museum har foretatt noe restaureringsarbeid på huset; blant annet oppkitting av vindu, utbedring av råteskader i tømmerkasse og utbedring av skader på kjeller. Noe arbeid gjenstår; utskrifting av vinduer og dør av uoriginal utforming og takrenner.

 

Hildastua har fått navnet etter den siste brukeren av gården; Hilda Margrete Buch. Hilda var født i 1901 på husmannsplassen og var yngst i en søskenflokk på fem. Da hennes foreldre gikk bort i 1942 inngikk hun en husmannskontrakt med den daværende sognepresten om fortsatt drift av gården. I de første årene dreiv hun gården sammen med sin eldste søster Marie. Da Marie døde i ett drøyt ti år senere ble gårdsdriften overlatt til Hilda alene. 

 

Søsteren Sofie og Hilda, ca. 1911. Foto: Emil Hanssen.

 

På gården hadde Hilda ett par kyr, noen sauer og høns. Utover gårdsdrifta solgte Hilda melk til skoleungene. Hun hadde også noe inntekter på renhold av Vassås kirke, samt at hun rodde over fjorden å vasket i private hjem på Terråk. Dette fortsatte hun med helt til helsen ikke lengre holdt.

 

I det daglige omgikk Hilda oftere dyr enn mennesker, og det fortelles at hun hadde et helt eget forhold til dyrene. Hun hadde blant annet ei ku som hun hadde en spesiell nær relasjon til. Denne kua ble kalt Rosskol. Rosskol var ei riktig gammelku som hverken ga Hilda melk eller kalver. Rosskol fulgte Hilda hvor hun enn gikk. Blant annet brukte Hilda og Rosskol å gå på tyttebærtur sammen. Da oksene på nabogården vèret Rosskol stakk de av – og fulgte etter Hilda og Rosskol tilbake til Solheim. Folkene på nabogården ble dette året nødt til å holde oksene innendørs.

 

Et annet dyr Hilda fikk et særlig godt forhold til var monsen Pistin. Pistin var helt hvit i pelsen, og var vissnok kraftig av alt godt stell. Da det ble jul var det ingen tvil om at også Pistin skulle få ta del i julefeiringa. Huset ble vasket og skrubbet – julepynten ble plassert ut på egnede steder og juletreet ble dekorert med juletrepynten som Hilda hadde fått i arv etter sine foreldre. Pistin ble nok kanskje også begeistret for alt dette staset, for i alle fall klatret han opp i juletreet. Treet dundret i gulvet og all den arvede juletrepynten gikk i stykker.

 

 

 Hilda hadde et eget forhold til dyr, ca. 1970. Foto: Jostein Busch.

 

Hilda ble på sine eldre dager krumbøyd, og gikk nærmest dobbel. Utad berørte dette henne ikke nevneverdig, men trolig medførte det at en del oppgaver og plikter ble vanskelig å utrette. En vinter hadde Hilda vært ved drikkevannskilden og hentet vann i store spann som hun hadde plassert på kjelken. Hun dro kjelken etter seg i snøen. Da hun omsider hadde fått kjelken opp ved huset veltet den, og alt vannet gikk til spille. Det var ingen vei utenom. Hun måtte snu og hente vann på ny. Når Hilda fortalte denne historien videre lo hun godt.

 

Hilda, ca. 1976. Foto: Jostein Busch.

 

Gårdsdriften opprettholdt Hilda nærmest til sin siste dag, og noe av det siste hun gjorde var å investere i en ny vær. Denne væren fikk dessverre ikke anledning til å bli lenge på gården, fordi noen dager senere ble hun syk og etter et kortere tids sykeleie gikk hun bort i 1981 – 80 år gammel.

 

Da prestegårdseiendommene ble oppløst, ble Solheim overført til Statsskog. Hilda søkte da om å få kjøpe gården, men fikk avslag siden hun ikke hadde egne barn og dermed ingen direkte arvinger. Hilda betalte husmannsskatt til sin siste dag og med henne ble husmannsvesenet i Bindal oppløst.