Månedens bygning februar 2009
Klokkergården på Nesna
Tekst: Ann Kristin Klausen
tilbake
Rett ved administrasjonsbygget i Movegen på Nesna står stedets første skolebygning, bygd i 1823. Huset er visstnok det eldste bygget på tettstedet Nesna som fortsatt står på samme plass og skal være den eldste gjenværende fastskolen på Helgeland.
Klokkergården på 1870-tallet. Sannsynligvis er det Johan Augustinussen med familie vi ser på bildet. Bildet er tatt av Ole Tobias Olsen
Tidlig skolebygg
I 1822 etter vedtok skolekommisjonen i Nesna bygging av skole på tettstedet: ”Paa Næsne Prestegaards Grund, den Sognepresten udviser, skal opføres en Stuebygning paa 18 à 20 alen bred. Bygningen formener man vil koste 400 Spesiedaler, hvilken Sum skal udredes efter Ligning paa Formue og indtægt.” I første etasje skulle bygningen ha skolelokale og lærerleilighet. Andre etasje var forbeholdt elevene som måtte bo hjemmefra i skoleperiodene. I 1823 var den første fastskolen på Nesna klar til bruk. Dette var 38 år før allmueskoleloven krevde fast skolehus. Bare et fåtall bygder kunne på den tiden tilby sine skoleelever faste skolehus. De fleste andre kretsene i Nesna hadde omgangsskole fram til 1900-tallet. Den andre fastskolen i daværende Nesna herred, ble bygd i Bardal i 1876.
Utforming av Klokkergården
Et typisk trekk ved skolebygningene før og like etter 1860 var at de ikke så ut som skolebygg. Arkitekturen varierte avhengig av hvor og når de var bygd og skolene var til forveksling lik vanlige bolighus. Ofte var det snakk om enkle små hus. En særegen skolehusarkitektur ble ikke vanlig før mot slutten av 1800-tallet.
Klokkergården ble bygd som en typisk nordlandslån. Med rektangulær bygningskropp, uten vinduer i kortenden, kort takutspring og med den karakteristiske lave andre etasjen hvor vinduene var mindre enn de i første etasjen og plassert rett under gesimsen. Ytterdøra sto midt i bygningskroppen på langsiden foran, uten påbygg. Dagens inngangsparti er føyd til seinere. Rominndelingen var basert på en tredeling, med to stuer, en på hver side av midtpartiet, Det midterste rommet var delt i to på tvers slik at det ble gang foran og kjøkken bak.
I første etasje innholdt Klokkergården skolerom, gang, kjøkken og dagligstue for læreren/klokkeren. Dagligstua er nå inndelt i to rom, men var nok opprinnelig et større værelse. Loftet fungerte som internat for skolebarn med lang skolevei.
I 1853 ble Klokkergården reparert og noe ombygd. På østre vegg ble det satt inn et vindu. Taket fikk ny torvholder og bakerovnen ble bygd om. En branntakst fra 1856 takserte bygningen til 320 spd. I tillegg fikk et stabbur takst på 40 spd. Mens utedoen ble taksert til 20 spd.
I 1863 var Klokkergården blitt for trang og en påbygging ble gjennomført: «For at erholde større Kubikindhold i Skoleværelset løftes Bjelkelag med Loft saa meget som muligt. Mellomvæggen paa Skoleloftet og Indgangen til samme indrettes saaledes at Børnene ikke alene beholder hvert sit særskilte Rum, men ogsaa en særskilt Indgang til samme”, het det i sakspapirene fra skolekommisjonen. Huset ble laftet opp med 9 omfar så rommene fikk bedre høyde. Torvtaket ble skiftet ut med tegltak, som var blitt mer utbredt i Nord-Norge rundt 1850.
Klokkergården avbildet på postkort tidlig på 1900-tallet.
Tilstand 1868
Branntaksten fra 1868 beskriver ”skolestuebygningen” som 20 1/2 alen lang, 9 alen bred og 6 1/8 alen høi. Den var oppført på grunnmur. Bygningen var oppført i laftet tømmer, tekket med bord, never, torv og “pandesten”. På utsiden var Klokkergården bordkledd og malt. Innvendig hadde bygningen to tømrede tverrvegger slik at den ble delt i tre rom. De to etasjene hadde lik planløsning. I midten nede var det en gang som ved paneling var delt i to slik at den bakerste delen ble kjøkken. Kjøkkenet hadde ½ fags vinduer, ildsted og bakerovn med skorstein av gråsten. Til venstre for gangen var skolestua, 7 1/2 alen lang med to fag vinduer. Veggene var dekket med papir, men ikke tapetfarget. I skolestua sto en kakkelovn av jern med klebersteinsrør som førte over taket. Til høyre for gangen lå dagligstua, 7 alen lang. Der var 2 fags vinduer. Veggene var panelt og malt nederst og hadde tapet øverst. Også her var det kakkelovn av jern. Dette rommet ble seinere delt i to slik at det i dag består av et større og et mindre rom.
I andre etasje ble rommene brukt til bolig. Som i 1.etasje var det to rom med en gang i midten. De to rommene var delvis panelt og hvert rom var delt i midten slik at det til sammen ble fire rom. I ettertid er panelingen i det ene rommet beholdt, mens den er tatt ned i det andre rommet, slik at det oppe er tre rom foruten bad. Inngangsdørene var i 1868 på nordsiden. Bygningen ble for øvrig verdsatt til 350 spd., inkludert kakkelovnene.
På østsiden av hovedbygningen, 12 alen fra hovedbygningen, sto et stabbur. Det var 9 alen langt, 8 alen bredt, 5 ¾ alen høyt under raftet. Stabburet var oppført av tømmer og bindingsverk, og bordkledd på tre sider. Det var loft over hele stabburet, og tre vinduer. Nordsiden var malt. Mens taktekkinga besto av bord, never og torv. Stabburet ble taksert til 60 spesidaler.
I tillegg ble utedoen ”privetet” taksert. Den lå 2 alen øst for hovedbygningen og var 4 alen lang, 5 alen bred og 3 alen høy. Utedoen hadde panel på veggene og tak tekket med bord, never og torv. “Privetet” besto av to rom, og hadde ett vindu. Bygningen ble taksert til 20 spd.
Mellom Klokkergården og stabburet sto ei vedbu. Selve klokkergården var i vestre enden forbundet med nabobygningen gjennom en døråpning.
Den første beboeren: Peter Eggen
Peter Eggen var klokker og lærer på Nesna fra 1813 til 1830. Klokkergården på Sandnes (Indre Sandnes) fungerte som embetsbolig for klokkere fram til klokkergården ble bygd. Eggen bodde derfor på Sandnes fra 1813 til 1823.
I Klokkergården på tettstedet ble det innredet en leilighet for klokkeren. Antagelig flyttet Eggen dit ca. 1824, men fortsatte å ha inntekter av Sandnesgården. Peter Eggen var skomakersvenn. Presten Dometius skreiv seinere at Eggen: ”forenede Usædelighed med den største Udygtighed. (…) Han dyrkede både Bacchus og Venus og var til almindelig Forargelse.” Eggen skal hatt hang til et utsvevende liv med alkohol og damer, og holdt ikke skole som han skulle. Han møtte heller ikke opp i kirka. I 1818 ble han, ikke overraskende, suspendert. Men han forklarte for bygdekommisjonen at han uteble på søndagene fordi kirkefolket på Sandnes hadde reist forbi klokkergården der uten å hente han. Bygdekommisjonen skreiv at dersom dette var sant hadde de over ham ”intet videre at anke”.
I 1919 ble Eggen igjen tilsatt som klokker og lærer. Men han var dårlig likt og foreldrene holdt barna hjemme fra skolen i protest. I 1826 ble Eggen igjen suspendert, men likevel tilsatt seinere. Han hadde stilling som klokker og lærer helt fram til 1829. Året etter døde han.
Johan Augustinussen
Johan Augustinussen (f. 1808-d.1888) var født på Oppegården på Langset. Da klokkerstillinga ble ledig i 1830 ble Johan Augustinussen klokker og lærer i Nesna hovedsogn, 22 år gammel. Han bosatte seg i Klokkergården.
I 1838 ble Augustinussen første ordfører for Nesna og Dønnes. Han var først ordfører fram til 1848. Seinere også fra 1850 til 1854. Han var også den første kasserer for fattigkassen, regnskapsfører i kommunen og forlikskommissær i 49 år. I 1839 fikk han opprettet et allmuebibliotek. 5 år seinere hadde biblioteket 33 nyinnkjøpte og 88 eldgamle bøker i “særs dårlig forfatning”. Bøkene sto i kasser i Klokkergården og ble lånt ut derfra.
Augustinussen var hjelpevaksinatør og fra 1876 også styremedlem og kasserer i Helgelandske Dampskibsselskab. I 1844 var han valgmann for Stortinget, og i 1849 ble han valgt inn på Stortinget for Nordland. Han satt på Stortinget i 22 år, det vil si fram til 1871. Der var han medlem av valgkomiteen og fullmaktskomiteen. Han satt i jernbanekomiteen av 1851, var medlem av lofotlovkommisjonene og av komiteen som utredet skoleloven av 1860. Han politiske base var bondepartiet, men han skal ha blitt mer konservativ med årene.
Johan Augustinussen sluttet som lærer og kirkesanger i 1878, etter nesten 50 år. I løpet av denne tida øvet han stor innflytelse på skoleverket i Nesna. Lokalt fikk han utvidet skoletida og fagkretsen. På Stortinget var han blant annet med i kirke- og skolekomiteen som i 1860 la fram forslag til «Lov om Almueskolevæsenet paa Landet.»
I 1833 ble Johan gift med Christine Birgitte Iversdatter (1807-1887). Hun var hans kusine fra Løkberg i Rana. I et brev til biskop Bang kalte Johan henne “ho Kjerstina”. De fikk fire barn, men en av sønnene, Kristian, døde som spedbarn. De andre tre vokste opp i Klokkergården. Det var Augustinus, (f. 1834, d. 1877), Ivar Johan Olaus (1838-1862) og Kristense Othelia Augustinussen (f. 1846). Bare datteren Kristense overlevde sine foreldre.
I 1865 bodde kirkesanger Johan Augustinussen, 58 år, i Klokkergården sammen med sin kone Kerstina Augustinussen, også hun 58 år, og datteren Kristense, 20 år. Der bodde også de to tjenestejentene Mariana Augustinusdatter, 35 år fra Mo, og Helena Nielsdatter, 27 år fra Vefsn. Konstituert kirkesanger Martinus Sivertsen, 28 år fra Nesna bodde i Klokkergården han med. Sannsynligvis var han vikar mens Augustinussen var på Stortinget.
Ved folketellinga ti år seinere bodde Johan og Kristine Augstinussen fortsatt i Klokkergården. Datteren Kristense bodde også der, men var nå gift med gårdeier Johan Olsen Sandnes (f.1844). To tjenestejenter Kirsten Andersdatter (f. 1838 fra Nesna) og Bertine Eriksdatter (f. 1852 Tjøtta) stelte for ekteparet Augustinussen og bodde sammen med dem.
Nygifte Kristense flyttet sannsynligvis ut av Klokkergården ca. 1875. Kristense og Johan Anton Olsen fikk tre barn: Augustinus Møller Olsen (f. 1877), Paul Olsen (1881-1883), Leiv Olsen (f. 1883-d. 1892). Paul døde som 2-åring, og Leiv døde i en skyteulykke da han var 9 år. Men Augustinus vokste opp. Han giftet seg i 1901 med Julianne Kristine Pedersdatter (f. 1869) fra Bardal. Deres barn Leif, Charlotte, Arnljot, Sverre, Mary og Aslaug sørget for en tallrik etterslekt.
I 1878 sluttet Johan Augustinussen som lærer og kirkesanger. Han hadde tidligere bygd seg egen bolig vegg i vegg med Klokkergården. Sammen med kona flyttet han dit i 1879. I dag kalles huset “Bakke huset”. Det ble på 1960-tallet flyttet litt vekk fra Klokkergården og restaurert.
I 1872 skrev Johan Augustinussen i et brev: “I de senere Tid har vi da, Gud ske Lov! Levet vel Kristine og jeg stuller som to pene aldrende Folk. Hun er rap paa hand og Fod, jeg er rap med Mund og pen”.
Beskrivelse av skoleforholdene rundt 1870
Barna som hadde skolegang i Klokkergården kom fra tettstedet Nesna, Strandlandet, Hugløya (bortsett fra gården Huglen), og Ytre Nesna Stranda (det vil si barna fra gårdene Slettstrand, Handå og Herset). Etter hvert ble det for mange barn i forhold til bygningens størrelse. Elevene fra gården Hammerø ble derfor sendt til Levang. I 1896 ble Hugløy egen skolekrets og elevtallet ved fastskolen redusert fra 95 til 60 elever.
I Klokkergården var skolen todelt, med en små- og en storskole. Men læreren var den samme. Det var stedets klokker.
Den finnes en beskrivelse av skoleforholdene i Klokkergården slik de huskes av en elev født på 1860-tallet. Den er trykt i Knut Stromplands bok ”Gamalt frå Helgeland” (s. 382):
“Borna flidde sjølv inne i skulestova etter tur, vaska og la i omnen. Dei bruka talglys til lys i skulestova, og dei hadde det ståande i trepeilflaskar. Barna skaffa ved og lys til skulen etter tur. Kvar morgon var det ein eller annan av skuleborna som kom dragande med ein vedsekk til skulestua. I enda eldre tid hadde dei berre omgangsskule. Og så bruka dei berre eit bord med sand på når dei skulle lære borna å skrive for det var smått om skrivesaker."
Berg-familien
Ved folketellinga i 1891 bodde familien Berg i Klokkergården. Husholdet besto av kirkesanger og lærer Gunnar Berg, kona Kaja Olea, de tre barna Fridjof, (f. 1878), Marie, (f. 1881), Anna Sofie (f. 1884) og nesnajenta Anna Katrine Johansdatter, (f. 1868) som var ”tjenestepige, kokkepige”.
Gunnar Berg (f. 1841-d. 1925) var fra gården Rølvåg på Dønna. Som ung gutt underviste han på Langset og en kort periode i 1859 også i Bardal. Så fikk han økonomisk hjelp til å ta Tromsø Seminar. I 1868 returnerte han til Bardal og ble lærer der igjen. Han giftet med Kaja Olea Olsen fra Velfjord (1850-1937). Paret bosatte seg i Nesna hvor de tre barna ble født.
I 1879 overtok Gunnar Berg stillinga som klokker i Nesna etter Augustinussen. Klokkerstillinga hadde han fram til 1915. Da Berg ble klokker flytta familien inn i lærerleiligheten i Klokkergården. Rett før han skulle gå av med pensjon bygde han eget hus, ”Klokkar Berg-gården”. Huset står der den dag i dag, i Strandveien.
Gunnar Berg var litterært og kulturelt interessert. Han dreiv med slektsforskning, skreiv og holdt taler og andakter. Noen artikler som bla. ble trykt i Nordland Folkeblad, ble det også.
Sønnen Fridjov døde bare 20 år gammel. Datteren Anna, gift Sørensen, døde allerede i 1929. Den yngste datteren Marie gift seg med Harald Bech. Bech hadde sammen med familien sin emigrert til Amerika som 12-åring. Han kom som voksen tilbake til Nesna hvor han giftet seg med Marie. I 1916 dro de sammen til hans hjemsted Normanna i Texas. På 1920-tallet kom de tilbake til Nesna og fikk bygd Grand hotell i Strandvegen 23, det seinere kulturhuset som brant for noen år siden. Seinere på 1920-tallet flyttet Harald og Marie Beck tilbake til USA.
Klokkergården er det midterste hvite huset til høyre. Vegg i vegg doktor Berg huset, seinere kalt Bakkehuset. Den store hvite bygningen til høyre er skolebygningen fra 1887. Bokhandelen og bolighuset til familien Johansen på venstre side veien. Bildet er tatt etter 1921.
Internat og privat sykehus
Før det ble fastskole i alle skolekretsene måtte elevene bo i klokkergården når det var skolegang. Lenge bodde de på de to små rommene i 1. etasje. Etter at ny skole ble bygd, ved siden av Klokkergården i 1886 fikk elevene bo i det store skoleværelset nede. Oppe bodde klokkeren med familie. I 1895 ble det bygd fastskole på Hugløya, og internatperioden opphørte.
I september 1890 leverte “økonom” Kristian Iversen en søknad til kommunen om å få leie Klokkergården til ”at forpleie syge Folk der søger Kommunelegen”. Kommunen gikk med på en slik leie mot at Iversen betalte kommunen 5 øre for hver betalende pasient per døgn. Såkalt fattige syke fra kommunene betalte ikke noe. Det store skoleværelset fikk han ikke bruke, for det trengte kommunen til internat for elever fra Hugløya. Halve klokkergården var fortsatt leilighet for klokkeren.
Sykehuset ble dermed å bestå av to små rom, de to rommene i 1. etasje til høyre når man kommer inn. Her var det 8 sengeplasser. I rommet ved siden av bodde skoleelever på flatseng. I andre etasje bodde klokker Berg med familien. Det var felles utedo og brønn. Øyvind Jenssen beskriver i Nesna bygdebok dette private sykehuset som: ”et sted å være mens man ventet på døden”, særlig for uhelbredelige syke uten familie. En av pasientene var 26 år gamle Anna Britta Sjursdatter fra Tärna i Sverige. Hun hadde tatt tjeneste på Nesna, men fikk tuberkolose og døde i 1891. 9-åringen Olaf Bugge Lund fra Sjonstien døde i Klokkergården i 1893 av kvelning som følge av difteri. Dette året døde 30 stykker i Nesna av denne sykdommen.
Kommunelegen Arnesen sendte klage til herredsstyret over at skolebarna forstyrret de syke. Skolebarna burde fjernes og huset pusses opp, mente legen.
Kristian Iversen sa opp sin stilling som økonom i mai 1893 på grunn av for små inntekter. Kommunen kjøpte de 8 sengeplassene. Loftet over sykestua ble istandsatt, og utedoen ble flyttet lengre øst mot vedskuret til klokkeren. Så fortsatte Iversen i stillingen likevel. Da sannsynligvis som kommunalt ansatt. ”Sykehuset” i Klokkergården ble nedlagt og økonomen oppsagt i 1900.
Fra 1900 til 1914 er det usikkert hva klokkergården ble brukt til. Men i 1907 døde den 26 år gamle maskinisten, Ingvald Antonsen (opprinnelig fra Hilstad i Vega) av tuberkolose. Han bodde da i Klokkergården. Det kan tyde på at bygningen fortsatt var en eller annen form for sykestue.
Bokhandel og klokkerbolig
I 1914 flyttet Johannes Johansen og Berit Johansen (f. 1890 i Hattfjelldal, pikenavn Ingebrigtsen) inn i Klokkergården. De hadde to små døtre Brynhild og Unnlaug. Datter nummer tre, Karen, ble født noen år seinere. Berit sin far Olaus Anton Ingebrigtsen, opprinnelig fra Hattfjelldal, hadde vært lærer på Tjøtta og seinere drevet gård der. Da han i 1920 ble enkemann flyttet han til datteren og hennes familie på Nesna. Han anla hage på baksiden av klokkergården, med en rekke bærbusker, jordbær og bringebær. Brynhild hadde duer som hobby sammen med bestefaren. På den veggen som vender mot uthuset hadde de flere duehus. Familien hadde også kaniner, noen sauer og ei ku som het Gullfi. I hagen sto et uthus som ble brukt til oppbevaring av ved, klær og lignende. Der sto blant annet ei stor klesrulle.
Johannes Johansen var klokker på Nesna fra 1914 til 1950. I 2. etasje i Klokkergården dreiv han privatundervisning i tysk, 3 timer i uka. Kona Berit Johansen startet bokhandel i Klokkergården i 1918. Bokhandelen foregikk i 1. etasje på vestsiden av huset.
Familien Johansen kjøpte et hus fra Tjøtta og fikk en snekker fra Træna til å sette det opp rett ovenfor klokkergården. Huset sto ferdig i 1921. Tre år tidligere var lærerskolen opprettet på tettstedet, men det skulle fortsatt gå noen år før bygningene til skolen var ferdig. I mellomtiden foregikk undervisningen rundt på bygda. Det var et skrikende behov for rom både til undervisning og hybler for studentene. Johansen bygde huset så stort at de kunne leie ut lokaler, ha bokhandel og hybler der. I kjelleren hadde skomaker Antonsen verksted.
Etter at familien Johansen flyttet ut av Klokkergården flyttet lærer Horn inn. Han kom sørfra og var ungkar. Sammen med han skal det ha bodd en slektning, muligens ei søster, som sto for husholdningen.
Fra 1931 til 1935 leide et ektepar, Figenschou, klokkergården. De var pensjonister og kom flyttende fra Lauvøy. Der hadde de kun bodd en kort periode. Figenschou hadde i 1923 kjøpt gården på Lauvøy, inkludert flere uthus, naust og to store brygger hvor det på den ene ble drevet butikk. Etter kort tid ble den økonomiske byrde for tung. Figenschou solgte gården tilbake til tidligere eier Smith og flyttet til Nesna. Ekteparet hadde to voksne døtre. Den ene bodde sammen med dem i Klokkergården. Da Klokkergården ble omgjort til sykestue flyttet de opp i “bestemorstua” i Zahlsgården. Der bodde de under krigen.
Sykestue, kommunal utleiebolig og museum
I perioden 1936-1940 hadde Nesna Sanitetsforening sykestue i Klokkergården. Denne sykestua, med sju sengeplasser, var til og begynne med fordelt på de to største rommene nede. Etter hvert ble sannsynligvis det lille tredje rommet tatt i bruk. Ei sykesøster som het Aslaug bodde også i bygningen. Hun bodde på det rommet i 2.etasje som vender mot Bakkes hus ytterst mot Movegen. Kjøkkenet hennes var der badet er nå. Før Klokkergården ble gjort om til sykestue gikk Aslaug rundt i husene og pleide syke, tok nattevakter og lignende. Siden giftet hun seg med Johansen fra Refsneset. De bygde hus i skoleveien. Aslaug bestyrte sykehjemmet i flere år på 1950- og 1960-tallet.
I okkupasjonsårene hadde tyskerne Klokkergården, stort sett som bolig. De overtok bygningen høsten 1940. På dette tidspunkt var det nettopp kommet 2-3 pasienter fra et tuberkulosehjem nordpå. De første månedene fungerte klokkergården derfor nærmest som et lasarett. Etter krigen ble det bygd eget sykehjem av brakker etter tyskerne.
I etterkrigstida har Klokkergården blitt brukt som utleiebolig og hatt en rekke forskjellige beboere, de fleste lærere, men også andre kommunale leietakere og studenter. Periodevis har det bodd flere familier i bygningen samtidig.
Gammel folkeskole
Klokkergården fungerte som folkeskole fra 1823 til 1886. Så ble det bygd en ny skole der dagens administrasjonsbygg står. Men stedets klokker bodde fortsatt i Klokkergården fram til 1921 og skoleinternat var det fram til 1890-tallet.
Denne gamle skolestua er den eldste fastskolen på Helgeland som fortsatt står. Snekkervika skole på Dønna, som kun er noen få år yngre, er også bevart. Disse skolene er spesielle, og verdt å ta vare på, i kraft av sin alder, men også fordi de er sjeldne eksemplarer av en type skolebygg som var vanlig fram til 1860-tallet. Skolestuer som av utseende minte om vanlige bolighus, ikke karakteristiske skolestuer.
Klokkergården er noe endret i forhold til den opprinnelige skolestua som ble bygd i 1823. Utbyggingen som ble foretatt på midten av 1800-tallet gjorde Klokkergården høyere. Seinere har den også fått to tilbygg og en liten kjeller, et tilbygg på framsiden som inngangsparti og et på baksiden hvor det er nedgang til kjelleren.
Klokkergården ble utvendig restaurert i 1995 i forbindelse med at den var Nesna kommunes bidrag til prosjektet «Fotefar mot nord». Utgangspunktet ble da tatt i bygningen slik den var rundt 1900. Klokkergården var også Nesna sitt kulturminne under kulturminnestafetten i 1997.
I 2000 overtok museet på Nesna bygningen. Siden har det vært forskjellige utstillinger i lokalene, blant annet skolehistoriske. Nå fungerer Klokkergården som magasin og lokale for husflidsutsalg og aktiviteter.
Litteratur
Øyvind Jenssen. 1998. Nesna bygdebok, bind 2. Nesna kommune.
Johannes Lovund. 1996. Skolesentrum i snart to hundre år. Fotefar mot Nord. Nordland fylkeskommune.
Leidulv Myrvang. Skolehusene. 2007. I ”Fortidsvern nr. 1”.
Leidulv Myrvang. Fastskoleloven av 1860 og skolebygging. 2006. I “Årbok for norsk utdanningshistorie.
Per Karstensen. 1998. Ranas skolehistorie. Rana museums- og historielag. |