BAUFORM 206
Av Inge Sørgård
Søndre Bauform 206 ved Grønsvik Kystfort. Bare det åttekantede hullet hvor bombekasteren sto nedi vises. Inngang fra løpegraven.
Under siste verdenskrig bygde den tyske okkupasjonsmakten en rekke bunkere og andre fortifikatoriske strukturer både i innlandet og på kysten av Helgeland. I dag er mye av dette fjernet eller overgrodd, men fortsatt finner vi mange steder rester etter krigen. Mange av disse bunkerne er standardiserte med aner tilbake til mellomkrigstida. I denne artikkelen presenteres en bunker vi finner flere steder på Helgeland; bombekasterbunkeren Bauform 206.
Etter at Hitler kom til makten på 1930-tallet startet Tyskland en formidabel opprustning, stikk i strid med Versaillesfreden fra første verdenskrig. For å kunne gjennomføre denne illegale opprustningen uten at Sovjet, Frankrike og Storbritannia grep inn, begynte man tidlig å anlegge omfattende festningsverk langs grensene. Det sterkeste forsvaret bygget man i vest i form av Westwall-linjen, som skulle forsvare Tyskland mot franske og britiske angrep.
Festningslinjene besto av komplekser med bunkere av forskjellige slag. Alt fra bunkere for våpen som maskingeværer, kanoner og luftvern, til deknings- og sanitetsbunkere ble bygget. For å effektivisere utbyggingen av Westwall og andre forsvarslinjer standardiserte man bunkerne som inngikk i disse forsvarsverkene. Dører, ventiler, luker og andre elementer som inngikk i bunkerne kunne dermed masseproduseres.
Da krigen brøt ut i 1939 kom tyskerne imidlertid raskt på offensiven og okkuperte i tur og orden Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Luxemburg og Frankrike. Da den forventede invasjonen av Storbritannia uteble startet man på tysk side igjen å tenke defensivt. På få år konstruerte man dermed den sterkeste og lengste forsvarslinjen siden den kinesiske mur, Atlanterhavsvollen. Denne kom etter hvert til å strekke seg helt fra Kola-halvøya til den spansk-franske grensen. Den «norske» delen av dette enorme forsvarsverket fikk navnet Festung Norwegen, og her inngikk Artillerigruppe Brønnøysund med tre kystfort på Sør-Helgeland og Artillerigruppe Sandnessjøen med 10 kystfort på Nord-Helgeland.
Kystfortene på Helgeland i 1943. Ringene rundt fortene indikerer rekkevidden på hovedvåpnene som var plassert på fortene.
For å kunne klare å gjennomføre dette enorme byggearbeidet på kortest mulig tid var det behov for standardisering. Utviklingen av nye våpen førte imidlertid til at bunkerdesignene fra mellomkrigstiden måtte suppleres med nye typer.
Som et motstykke til Westwall hadde franskmennene i mellomkrigstiden bygget sin Maginot-linje på grensen mot Tyskland. Da tyskerne okkuperte Frankrike omgikk de imidlertid denne forsvarslinjen ved å angripe Frankrike gjennom Nederland og Belgia. Dermed kunne de falle Maginot-linjen i ryggen og ta denne nærmest intakt bakfra. Da man startet byggingen av Atlanterhavsvollen kunne man derfor gjenbruke materiell som tidligere var brukt i de tyske eller franske forsvarsverkene fra mellomkrigstiden.
Ett av våpnene som tyskerne tok mengder av i krigsbytte i 1940 var en 50mm bakladet bombekaster med betegnelsen Mortier de 50mm Mle1937, som tyskerne ga betegnelsen Festungsgranatwerfer 210(f). Bokstaven f indikerte at dette opprinnelig var et fransk våpen. I Maginot-befestningene var disse bombekasterne montert inne i panserkupler som igjen var plassert oppå betongbunkere, slik at bare løpet stakk ut. Jern var imidlertid mangelvare og tyskerne konstruerte derfor i stedet en ny type bunker for disse våpnene, Bauform 206.
Standard Bauform 206 med bombekasteren montert på sokkel og eget rom for ammunisjon.
I 1942 ba den tyske overkommandoen i Norge om at man fikk sendt oppover bombekastere til bruk i nærforsvaret på kystfortene. I løpet av 1942-1943 fikk derfor de fleste kystfortene tildelt to slike bombekastere hver, som ble plassert i Bauform 206.
På Grønsvik Kystfort finner vi dem igjen henholdsvis nord og sør på fortet. Grunnen til at de ble plassert akkurat her er at det var fra disse retningene man forventet et angrep over land. Festungsgranatwerfer 210(f) hadde forholdsvis høy skuddtakt med 15 granater i minuttet, men kort rekkevidde på rundt 700m, noe som gjorde at de måtte plasseres forholdsvis langt ute i nærforsvaret, i motsetning til 81mm bombekastere som gjerne ble plassert sentralt for å kunne beskyte angrep fra alle retninger med sin lengre rekkevidde.
Bauform 206 på kystfortet på Dønna sett fra inngangspartiet.
Hovedvåpenet i kystfortenes nærforsvar var maskingeværene, men fordypninger i terrenget gjorde at en angriper kunne finne dekning mot maskingeværilden. Bombekasterne ble derfor skutt inn mot alle fordypninger i terrenget som kunne benyttes som dekningssteder for en angriper. Dermed slapp bombekastermannskapene den tungvinte og tidkrevende prosedyren med regne ut skytedata når kystfortet eventuelt kom under angrep. Når kystfortet ble angrepet kunne bombekasterne effektivt tvinge en angriper opp fra de stedene han kunne finne dekning slik at angriperen kunne engasjeres med maskingeværild.
På Grønsvik Kystfort finner vi en typisk utplassering med en hovedtrusselretning mot nord der man også fant det største minefeltet. Maskingeværene ble plassert ute på flankene for å kunne skyte kryssild, og Bauform 206 bunkeren er plassert litt bakenfor disse igjen for å støtte maskingeværstillingene.
Markeringer på veggene inne i selve bunkeren med instruksjoner som våpenet kunne rettes inn etter for å treffe fordypninger i terrenget utenfor fortet.
De standardiserte bunkerne var i utgangspunktet konstruert for bruk i Nord-Tyskland hvor terrenget var forholdsvis flatt og besto av jord og sand. Det kuperte terrenget i Norge viste seg å være en utfordring som gjorde at bunkerne her gjerne avvek fra standarden, noe vi blant annet ser av den søndre Bauform 206 på Grønsvik Kystfort.
Søndre Bauform 206 ved Grønsvik Kystfort. Denne avvek fra standarden ved at den ikke hadde eget rom for ammunisjon. Ammunisjonen ble i stedet oppbevart i et eget fjellanlegg som var forbundet med bunkeren med en løpegrav. |
.jpg)
