I lofotkista

		Fiskebønder fra Nesna reiste hvert år mannsterke på lofotfiske.     Lofotfarerne skulle være borte i flere måneder, og hadde med seg egne kister med mat, klær og annet nødvendig utstyr.     Lofotkista på museet inneholder klær som trengtes for den lange turen.
"Lofoten-det underlige eventyret. Navnet bar så mye i seg. Det er den store matbua, men det er den store kirkegården også, sa man. Det var derfor ikke bare glede i alle kvinners sinn når Lofot-kistene skulle pakkes. Lofoten føltes så langt borte dengang da seil og årer var eneste framkomstmiddel. Det var ikke alltid like lett for den unge husmor i ensomme hjem når mannen var ute på sin farefulle ferd i mørke vinteren, og hun stod der alene i barneflokken. Hun hadde ansvaret for og skulle ta vare på hjem og barn og fjøs, tradisjon og skikker." (Grøttland s. 130)
Til Lofoten kommer skreien fra Nord-Atlanteren hvert år i januar-februar for å gyte, og med skreien kommer fiskerne. Allerede på 1200-tallet ble det organisert skreifiske i Lofoten. Til og begynne med var de første lofotfiskerne folk fra nærområdene. Men de rike fiskeressursene gjorde at det snart kom langveisfarende for å delta. Særlig i andre halvdel av 1800-tallet var aktiviteten stor. Da deltok hvert år cirka 20 000-30 000 mann fra Rogaland i sør til Finnmark i nord. Dengang var nesten hver eneste husstand i Nordland engasjert i lofotfisket. Noen steder var skolene stengt for både lærere og elever var dratt på fiske. Fra Nesna dro det også lofotfiskere nordover. I 1851 var det hele 802 fiskere fra Nesna i Lofoten (det inkluderte fiskerne fra Dønnes som den gang var en del av Nesna). Ja til og med legen dro rundt 1900 fra Nesna til Lofoten i sesongen, dog som lege. I januar la båtene ut fra heimen med kurs nordover. Fiskerne skulle være borte i flere måneder. For en så lang tur trengtes mye utstyr både av mat og klær. Fram til århundreskiftet var så og si alt utstyret tilvirket fra grunnen. Det var kvinnfolka som sørget for at lofotfarerne ikke kom tomhendt fram. Året igjennom spant, kardet, farvet, vevde, sydde, stoppet og strikket de neste års utrustning. Intensiteten økte ettersom jula nærmet seg. Det var tid for bakst og annet matstell. Og utstyret måtte være ferdig før jul, så det ble julefred i huset. I arbeidet lå både ære og omtanke. Lofotkista viste hvor dyktig kvinnfolka var samtidig som den var et synlig tegn på omsorg for de langveisfarende. "Det var synd på den kar som hadde det slik i hjemmet at utrustninga ble mangelfull" (Grøttland s. 131). Elisabeth Johansen har regnet ut at det gikk med 396 kvinnearbeidstimer for hver mann som skulle rustes ut til lofotfiske med votter, lester, strømper, ullundertøy og skjorte. For 30 000 mann ble det dermed elleve millioner åttehundre og åttitusen timer. Da var ikke produksjon av mat og andre klær som f.eks vadmelsklærne inkludert. (Kysten nr. 4 1997)

tilbake