Barnekrakk

tilbake

En liten krakk som har tilhørt Erlend Langset fra Nesna. Krakken er i tre, med et navneskilt i messing. På skiltet står det Erlend. Krakken er fra 1930-tallet.  

Krokpipe

tilbake

Krokpipe gitt til museet av Edvard Ørnes i 1985. Edvard Ørnes vokste opp på en husmannsplass under gården Saura på Handnesøya. Han ga på 1980-tallet en rekke gjenstander til museet. Pipa har lokk og holk i nysølv. Røret er på midten i svart ibenholt. Munnstykket er lagd av et hornliknende materiale. Pipa er i god stand. 46,5 cm. lang og diameter munnstykke 3,5 cm.   

Posthorn fra Hugløy

tilbake

Posthorn som har tilhørt Isak Abrahamsen (f.1859) på Hugløya. Fra 1907 ble han den første postbæreren der. Han bar posten til fots fra Vikholmen og rundt på øya.

Isak bodde på husmannsplassen Isakmoen. Han var sønn av Abraham Larsen, gårdbruker på Sjonøya. Isak og kona Petronelle Vilkendatter (f. 1850 på Mo)bosatte seg på en husmannsplass under gården Vik på Hugløya i 1894. Jorda var eid av Coldevin på Dønnes. Plassen lå mellom Vik og Nordbostad. 

Øyvind Jenssen skriver i Nesna bygdebok, bind 2 følgende om Isak. "Som postmann var Isak pliktoppfyllende, hjelpsom og sosial av natur. Det fortelles at han var glad i kaffe, men han likte ikke for varm kaffe, særlig ikke når man hadde det travelt. Han var inne i de fleste hus og drakk kaffe. To eller tre kopper var da allerede skjenket opp og stod klar - passelig varm. Han drakk dem raskt og hastet videre. Når han skulle sør til Huglen, måtte han ofte på flo sjø vinters tid rive av seg lørvluggene, brette opp buksa og vasse under bergene i isvatn. Isak var tjenestevillig og  hadde gjerne med seg ting han hadde handlet til folk. En gang bar han en plog på aksla fra Vikholmen til Nordbostad."         

Ingefærkrukke

tilbake

Ingefærkrukke. Anders Dass Christensøn (f. 1829) hadde krukken med seg hjem med jekta fra Bergen på 1880-tallet. Krukken inneholdt syltede ingefær. Anders Dass var styrmann på strandjekta og bodde på Mehus. Krukka har tilhørt foreldrene til giver Kristian Herseth. 

Smykkeskrin

tilbake

Dette lille treskrinet er laget i sveipeteknikk. På utsiden er det dekorert med innrisninger av hjerter, blader og skråstilte ruter. Skrinet inneholder et nålehus av bein, en klipe i metall og en signetring. Denne har inskripsjonen "P.Z" på den ene siden og "Pauline Zahl" på den andre. Pauline Zahl var født i 1854, datter av Hans Zahl og Maren Andersdatter. Hun vokste opp på Vik på Hugløya sammen med 9 søsken. Hun tok tjeneste hos presten Stub på Nesna og da prestefamilien flyttet til Strandebarm i Hardanger fulgte Pauline med. På 1930-tallet returnerte hun til Nesna og bosatte seg hos søsteren Petrine Walnum ved Prestsjøen. Petrine hadde vært enke i omtrent 40 år. Hun var det sosiale midtpunktet ved Prestsjøen som dengang var et sentrum på stedet med en stor bygningsmasse. Pauline overtok eldhuset hvor hun røykte laks og kjøtt for salg. Senga hadde hun på loftet. Pauline var kjent for sin gode hukommelse og lune humor. Hun døde i 1947.     

Vannbeholder/samovar

Foto: Hans Petter Sørensen

tilbake

Denne gjenstanden er registrert som "samovar", men skiller seg ut fra de tradisjonelle samovarene og likner mer på en skjenkekanne med varmebeholder. En samovar er en te – eller vannkoker. Slike kokere brukes særlig i land som har tilhørt  Sovjetunionen, i Øst-Europa, samt østre deler av Finland og Tyrkia. Det antas at samovaren har røtter i Sentral-Asia. Samvorane er er nokså like. Ofte går det rør gjennom beholderen  for å varme vannet. I røret ble det fylt trekull. Når dette brant varmet det vannet i beholderen. En oppvarmet jernbolt kunne også plasseres i sylinderen. På toppen av samovaren sto så ei lita tekanne med tekonsentrat.

Sydvest

Sydvest er et hodeplagg av oljelerret eller annet vanntett materiale, til regnværsbruk. Fasongen er lett gjenkjennelig med nedhengende brem i nakken og kraftig skygge foran. Opprinnelig ble sydvestene fremstilt av bomullslerret innsatt med rå eller kokt linolje. Sydvesten på bildet er nettopp av denne typen. Fabrikkproduserte sydvester kom i salg fra 1850-tallet. Før det fantes også hjemmeproduserte sjøhetter som i fasong var lik sydvesten. Disse var lagd av skinn.  Ofte hadde de svært lange bremmer bak. Bremmer som hang langt ned på ryggen. Slike hodeplagg ble brukt i flere av landene rundt Nordsjøen, ikke bare Norge. 

Egners lesebok

På 1950-tallet ble de gamle leseverkene erstattet av Thorbjørn Egners lesebøker for småskolen. Det var Cappelen som i første omgang, i 1950 og 1951, ga ut "Småskolens lesebøker" i fire bind. To bind for andre årstrinn og to bind for tredje årstrinn. Egners mdarbeidere var Karen Jacobsen og Helene C. Kløvstad. Seinere kom bøker for resten av folkeskolen under navnet "Thorbjørn Egners lesebøker". Da den ni-årige grunnskolen var et faktum fulgte Egners leseverk med til topps. I alt 16 bind ble git ut fram til 1972. To for hvert skoleår fra 2. klasse til 9. klasse. Bøkene kom ut parallelt på bokmål og nynorsk med Halldis Moren Vesaas som medarbeider for den nynorske versjonen. 

Noe av teksten og illustrasjonene, særlig i småskolebøkene var lagd av Egner selv. Men det var også utdrag fra eldre og nyere litteratur og gjengivelser av norsk og utenlandsk billedkunst. 

Lesebøkene innebar ikke noe radikalt brudd med tradisjonen fra de eldre lesebøkene, men Egner forandret og fornyet redigering og tekstutvalg. Lesernes forutseninger og interesser ble satt foran litterær tradisjon og leseplan. Derfor ble bøkene for småskoletrinnet enklerere, mer som rikt illustrerte barnebøker. Særlig de to første bindene var nærmest en kombinasjon av illustrert småbarnsbok og lesebok. Men også her hadde tradisjonell leseboklitteratur sin plass. Bøkene inneholdt både Wergelands barnesanger, dikt av Inger Hagerup, Alf Prøysen m.m

Bøkene for småskoletrinnet ble svært populære. Mens ungdomsskolebøkene, som var de dristigste og vanskeligste når det gjaldt formspråk og stoffutvalg, aldri fikk riktig fotfeste i skolen. En årsak kan ha vært at de kom for seint på markedet. Bind 1 - 4 av lesebøkene kom i fornyet utgave i 1981 - 1983.      

Denne leseboka, bind 5 i leseverket, kommer fra Nesna skole. Der har den vært flittig brukt av flere elever.

tilbake

Selbustrømper 

tilbake

Grete Bergersen på Nesna ga disse strømpene til museet i 2005 i forbindelse med strikkeutstillingen "Masker mellom generasjoner". Strømpene er strikket ca. 1940 og har tilhørt hennes far Einar Bergersen. Han var baker på Nesna i en mannsalder og særlig kjent for sine gode tekaker.

"

tilbake

Osteform/ostepresse

tilbake

Denne gjenstanden kommer fra Tjong i Rødøy og er en kombinasjon av osteform og ostepresse. Den ble gitt til museet på 1950-tallet. Ostepressa- forma er av tre. Den består av et slags stativ med 1 stor dreid treskrue. Inni stativet står selve osteforma. Denne har mønster i bunnen for dekorering av osten og hull så resterende myse kunne presses ut av massen. Det var vanlig at osteformene hadde mønster, for eksempel et kors i bunnen. Forma har trenagler og kan enkelt tas fra hverandre. Slik ble det lettere å få osten ut av forma når de var ferdig. 

Rævharpe

tilbake

Dette kan se ut som et instrument, men er et sete til tofta i robåten, lokalt kalt rævharpe. Setet sørger for bedre sittekomfort under opphold i båten. Det kaltes lokalt for ei "rævharpe". Rævharpa er lagd av tre med snørestrenger snurret rundt. Snørene bidrar til avfjæring. Selve trebiten er umalt med uttappete feste for snøret. Mål 50 x 18 cm. Gitt til museet av Olav Johansen, Mo i Rana i 1994. Johansen vokste opp på gården Vik på Hugløya. I 1994 ga han en rekke gjenstander til museet. Disse hadde tilhørt brødrene Johan Olsen og Konrad Olsen som Olav Johansen vokste opp hos på Vik.

.    

Kastepinner (Neb 1084 a-d)

Ett sett kastepinner for fletting. Slike kastepinner gjorde det enklere å flette fisketaumer, forsyn og snører. Disse er lagd av bjørk. Gitt til museet av Hans Pettersen i 1990. Kastepinnene kommer fra Handnesøya og tilhørte i sin tid  Peder Isaksen Hanstein.

Nise

Denne litt merkelige gjenstanden er en variant av fløyt/oppstand som ble brukt til å holde fiskegarna flytende i vannet. Forskjellige typer fløyt ble brukt. Hovedsaken var at materialet ikke sank i vannet. Mest kjent er kanskje kavl, lagd av glass og tau. På Nesna ble den avbildete typen fløyt, av tre formet som en fisk, kalt Nise. Denne har også kork på sidene for å gjøre den mer flytbar. Opprinnelig kan det ha vært kavl festet til trebiten for det er rester etter festeanordning som ikke er i bruk. I tillegg er det brukt galvanisert spiker for å feste korken til treverket. Det tyder på en midlertidig løsning. Nisa har ukjent opphav.

tilbake   

Issaks

Is ble brukt til avkjøling av melk, kjøtt og fisk. Isen kunne skjæres opp om vinteren fra vann, elver eller særskilt anlagte isdammer. Isblokkene ble stablet og oppbevart i spesielle ishus el. og dekket til f.eks. med sagflis. I slike ishus holdt isblokkene seg selv om sommeren.  Store sakser ble brukt til å ta opp isblokkene. Den var nødvendig med spesielle teknikker eller redskaper for  få de tunge blokkene opp av vannet. Isblokkene ble dykket litt ned så man kunne bruke oppdriften for å få tak i blokka. Denne issaksa ble funnet i huset hvor Bang tidligere hadde slakteri, fiskebutikk og kafe.   

Månedens gjenstand i april er en flatstrikkemaskin av merket Herkules, sannsynligvis fra tidlig på 1900-tallet. Maskinen ble brukt i over 50 år av Jonette Pedersen fra Alsøya på Tomma.  

Finsko

Disse høyhælte finskoene , av merket "Fine Line", har lenge ligget ubrukt på loftet til en nedlagt skobutikk på Nesna. Skoene ble funnet i februar 2007 i forbindelse med rydding. Sansynligvis er de fra 1960-tallet. Skoene er str. 6, brune i skinn, med lakksløyfe. I sin tid kostet de 84 kroner. Skoene lå i en skoeske merket "Modell elegance". Inne i esken lå det også en plastpose i gull, med merket "Fine Line" i lilla skrift.  

Treskemaskin   (Neb 1178)