"Alle vil ha for- bedring, men ingen ønsker forandring"
DENNE SIDEN ER UNDER OPPBYGGING; OG ENDA IKKE HELT FERDIGSTILT.
Helgeland har ei krigshistorie som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Denne lange historien har satt spor etter seg gjennom en rekke krigshistoriske kulturminner og løsfunn som forteller om hvordan organiseringen av et militærvesen og konflikter i regionen har påvirket befolkning og samfunn på Helgeland.
I bildespillserien Fra stridsøks til Omega. Helgelands krigshistorie gjennom 10.000 år, gis det et riss av denne lange historien. I den påfølgende artiklen kan man finne utdypende informasjon, samt kart over en del krigshistoriske kulturminner i regionen som kan benyttes som utgangspunkt for ettertanke og refleksjon.
Bildefortelling Fra stridsøks til omega. Helgelands krigshistorie gjennom 10.000 år. Se videoer under.
STEINALDEREN
Etnografiske studier utført på 1700-, 1800- og 1900-tallet i førstatlige samfunn i Amerika, Afrika, Asia og Australia har vist at voldelige gruppekonflikter er utbredt i rundt 90% av disse samfunnene. Med utbredt menes her at disse samfunnene er innblandet i slike konflikter minst hvert femte år. Arkeologen Lawrence Keely har samtidig funnet at hele 15,4% av de avdøde i åtte førstatlige samfunn kjent fra etnografiske studier han har sett på, ble drept som resultat av krigshandlinger.
Konklusjonen på disse etnografiske studiene må være at voldelige gruppekonflikter er langt mer utbredt og alvorlig i førstatlige samfunn enn i statssamfunn. Tendensen er universell siden den gjentar seg i alle verdensdeler, og vi må dermed anta at den også gjelder lengre tilbake i tid enn disse etnografiske studiene.
Funn av massegraver etter massakre i Tyskland som er datert til steinalderen, avbildninger i huler i Spania av store grupper med krigere som skyter på hverandre med pil og bue, og flere funn av våpen og skjeletter med merker etter våpen fra Europas steinalder, tyder på at denne perioden ikke var noen fredelig tid, men kanskje like blodig som de førstatlige samfunnene fra de etnografiske studiene fra 1700-, 1800- og 1900-tallet.
Noen av de eldste sporene etter konflikter på Helgeland som vi kjenner til er funn av forseggjorte steinalderøkser, såkalte ”båtøkser” og ”stridsøkser”, tolket som prestigegjenstander som en overklasse har hatt tilgang til. Den prestigen som disse øksene har gitt innehaverne kan vi vanskelig forestille oss at har oppstått på annen måte enn gjennom bruk av øksene. Etnografiske studier har igjen vist at slike økser godt kan ha vært sjokkvåpen som har fått en spesiell utsmykning eller utføelse, og dermed blitt et "materiellt symbol" på en krigerklasse innen steinaldersmafunnene.
Fra samme periode har vi funn av enkle menneskebein i steinaldersamfunnenes avfallsdynger, noe som kan tolkes som spor etter kannibalisme. På Træna er det dessuten funnet spor etter en mur som har gått på tvers av utløpet av Kirkhelleren. Fra studier av befolkningen på øyer i Stillehavet vet vi at huler og hellere der har blitt tatt i bruk som befestede tilflukssteder av den etniske befolkningen før denne kom i utstrakt kontakt med vestlige sivilisasjoner. Vi kan ikke se bort fra at muren på tvers av Kirkhelleren i Træna er bygget med samme hensikt, speiselt med tanke på at befolkningen på Træna i likhet med befolkningen på mange av Stillehavsøyene ville fått problemer med å flykte og gjemme seg dersom de ble angrepet.
Fra tiden da jordbruket ble innført på Helgeland, for mellom 2 og 4000 år siden, har vi bevart en rekke fornminner som vi ikke har fra steinalderen. De kanskje mest imponerende i dag er de store gravrøysene fra denne perioden, som har vært opp mot 30 meter i diameter og flere meter høye. Bakgrunnen for byggingen av disse røysene er det vanskelig å si noe sikkert om, men en tolkning går ut på at de er reist som territorialmarkører.
Da man startet med jordbruk må eiendomsrett til jorda blitt langt viktigere enn tidligere, og det samme kan viljen til å kjempe for jorda ha blitt. Disse enorme gravrøysene kan dermed ha vært markører som fortalte andre at jorda i området rundt røysene var det noen andre som gjorde krav på, og størrelsen på røysene kan ha signalisert hvor mange menn en lokal stormann eller storbonde hadde tilgjengelig til et slikt prosjekt, og i forlengelsen av dette hvor mange menn han hadde tilgjengelig til å forsvare sitt territorium.
Hvor store disse krigerflokkene til stormennene/storbøndene kan ha vært, kan en annen type kulturminner gi oss en antydning om. Flere steder på Helgeland finner vi såkalte bergrisninger. På disse finner vi en rekke motiver, blant annet fartøyer. Funn av et nesten intakt bronsealderfartøy i Danmark, svært likt mange av de vi finner på bergrisningene på Helgeland, er tolket som et krigsfartøy. Strekene som er risset inn i båtene på bergbildene er igjen tolket som en indikasjon på hvor mange det var om bord i båtene. Ut fra dette må vi anta at følger på hele 30 krigere kan ha fulgt enkelte av stormennene på Helgeland.
Denne periodens stormenn på Helgeland har dessuten etterlatt seg en annen type funn, nemlig bronsegjenstander. Bronsegjenstander er ikke kjent fra steinalderen, og vi kaller derfor perioden fra 1700f.Kr. til 500f.Kr. for bronsealderen. Blant bronsegjenstandene som er funnet på Helgeland finner vi sverd. Vi kan tenke oss at slike importerte sverd må ha hatt en enorm verdi og hatt en liknende symbolfunksjon som de eldre stridsøksene, et varemerke for de fremste krigerne eller stormennene.
Fra rundt 500f.Kr og utover fikk jernet innpass som redskapsmateriale, og vi gikk inn i jernalderen. Med fremveksten av Romerriket rundt Middelhavet for om lag 2000 år siden vokste det så frem et marked for luksusvarer som hvalrosstenner, skinn, og pelser fra Nord-Norge. Avkastningen fra handelen med Romerriket gjorde at en mektig høvdingklasse kunne vokse frem i Skandinavia i jernalderen.
På Helgeland finner vi en rekke spor etter disse høvdingene. I gravrøyser og gravhauger fra jernalderen er det gjort en rekke funn av våpen, noe som tyder på at jernalderen må ha vært en voldelig periode der høvdingene ofte sto på krigsfot med hverandre og våpen var viktige hverdagsgjenstander. Mange av våpnene er importgjenstander som er kommet fra Sør-Europa som betaling for luksusvarer fra Nordkalotten.
I Nord-Norge har vi også en rekke såkalte tunanlegg, ansamlinger av langhus plassert ved siden av hverandre i tun. Funksjonen til disse anleggene er usikker, men en tolkning går ut på at disse anleggene har vært kaserner for høvdingenes faste krigerfølger, hirden. På Helgeland kan vi finne slike tunanlegg på Løkta, Tjøtta og Mo.
I tillegg til sine profesjonelle krigerfølgene har jernalderens høvdinger også vært avhengige av de vanlige bøndenes støtte for å sikre sin stilling i konkurranse med andre høvdinger. Bøndenes militære plikter ovenfor høvdingene har antakeligvis ført til at høvdingene ikke har kunnet kreve andre ytelser som arbeidsplikt eller skatter fra bøndene. Samlet har høvdingene kunnet samle store følger i krigstider. Funn av flere store nausttufter fra jernalderen tyder i hvert fall på at skip på over 20 meter, og da antakeligvis med ett mannskap på minst 40 personer kan ha forekommet.
Med innføringen av rikskongedømmet på overgangen mellom jernalderen og middelalderen ble det viktig for rikskongene å ta fra høvdingene deres militære maktmidler. Ett viktig element ble å knytte bøndenes militærplikt til kongemakten i stedet for til høvdingene.
Bøndene ble derfor organisert i et leidangssystem der landet ble delt inn i 270 skipreder. Hvert skiprede skulle bygge, utruste og bemanne et langskip. I fredstid ble langskipet oppbevart i et naust og riggingen til skipene ble lagt på kirkeloft. På Helgeland ble det opprettet tre slike skipreder, og på Storselsøy i Rødøy kommune kan vi fortsatt i dag se restene etter det som sansynligvis er ett av leidangsnaustene.
Når høvdingene tidligere skulle mobilisere bøndene til forsvar må vi anta at dette ble gjort muntlig med sendebud, siden høvdingedømmene ikke var spesielt store. Når kongene skulle mobilisere leidangen fra Bohus i sør til Malangen i nord trengtes det imidlertid et eget omfattende varslingssystem. Mobiliseringen av leidangsflåten foregikk derfor ved hjelp av et vetesystem.
Vetesystemet besto av vedstabler plassert på faste fjelltopper og forhøyninger i terrenget. Fryktet man ufred ble disse vetene bemannet av lokale bønder. Ved første observasjon av en fiendtlig flåte ble vetene tent. På nabovetene så man da dette og tente sine veter. Slik kunne dette bålsignalet nå fra den sydligste til den nordligste veten i landet på under syv dager. Vetesystemet var i bruk helt til napoleonskrigene på 1800-tallet her i Norge, og flere steder på Helgeland kan man fortsatt se restene etter de gamle vetene. Når bøndene så at vetene brant måtte de mobilisere så raskt som mulig til leidangsnaustene, som ofte lå sentralt plassert i skipredene. Med seg hadde de da våpen og kost for to til tre måneder.
I høy og senmiddelalderen ble det mer vanlig for kongene å benytte profesjonelle leiesoldater i stedet for bondehærer. Leidangsplikten bøndene hadde ble derfor omgjort til en skatt bøndene betalte til kongen, og som kongen kunne ansette leiesoldater for. Denne ordningen fortsatte inn i Dansketiden og først på 1600-tallet ble det organisert en ny norsk bondehær, i form av legdshæren i Sør-Norge. Nord-Norge ble ansett som både for fattig og for vanskelig for hovedfienden Sverige å besette, til at man innførte legdssystemet her, med unntak av i Bindal og deler av Sømna. Flere helgelendinger tjenestegjorde imidlertid i den Dansk-norske fellesflåten på 16-, 17- og tidlig 1800-tall.
FØRSTE HALVDEL AV 1900-TALLET
Først i 1897 ble verneplikt innført på nytt i Nord-Norge. Bakgrunnen var at man følte seg truet av Russland. Tidligere hadde de enorme skogområdene på Nordkalotten ligget som en ugjennomtrengelig barriere mot øst, men med utbyggingen av jernbanelinjer i Finland, Sverige og Norge ble med ett Nord-Norge og spesielt Narvik tilgjengelig østfra. På 1800-tallet hadde Russland forsøkt å ekspandere mot verdenshavene i sør, og nå fryktet man at den isfrie havnen i Narvik skulle vise seg så interessant for russerne at de okkuperte Nord-Sverige og Nord-Norge. Med innføringen av verneplikten i Nord-Norge i 1897 var allmenn verneplikt for menn innført i hele landet, og året etter, i 1898, ble allmenn stemmerett for menn innført.
På Helgeland og i Salten ble nå Søndre Hålogaland Innfanteriregiment nr.14 oppsatt, etter hvert med eksersersplass på Drevjamoen i Vefsn. Her ble de vernepliktige samlet og gjennomgikk rekruttskole før de ble sendt hjem igjen. Også repetisjonsøvelser ble holdt her, men disse ble stadig kortet ned av økonomiske årsaker og forsvant på 1930-tallet helt.
ANDRE VERDENSKRIG
Da Norge ble invadert 9.april 1940 besto innfanteriregimentet av to linjebataljoner: I/IR14 og II/IR14, og en landvernbataljon bestående av eldre vernepliktige mannskaper. I/IR14 hadde på grunn av Sovjetunionens overfall på Finland i slutten av november 1939 vært på nøytralitetsvakt i Finnmark fra januar til mars 1940. I mars ble så I/IR14 avløst av II/IR14, sendt sørover og dimmitert. Etter 9.april ble så I/IR14 på nytt mobilisert, og etter hvert sendt sørover til Trøndelag for å delta i krigshandlingene der. Da de allierte styrkene i Trøndelag trakk seg ut, og de andre norske styrkene der gikk tom for ammunisjon og overga seg, trakk I/IR14 seg tilbake mot Nordland. Bataljonen fikk i oppdrag å bremse de tyske bergjegertroppenes fremrykkingen nordover fra Trøndelag mot Narvik, og kjempet med støtte fra landvernbataljonen og mindre britiske styrker en tapper men forjeves kamp opp gjennom Helgeland og Salten mot overlegne tyske styrker. Bataljonen var imidlertid forholdsvis godt trent etter å ha vært på nøytralitetsvakt i Finmark, men våpen og annen utrystning var det mangelfullt med. Da de samlede norske troppene i Nord-Norge kapitulerte for tyskerne 8.juni 1940 var bataljonen nesten utradert etter de harde kampene på Helgeland og i Salten.
Allerede i 1940, like etter at okkupasjonen av Norge var fullført, fryktet tyskerne allierte landgangsforsøk i de okkuperte delene av landet. Med sine operasjoner mot Åndalsnes, Namsos og Narvik hadde de allierte vist at de var istand til å gå i land og gjøre betydelig motstand, selv uten å ha kontrollen over større havneanlegg. På Helgeland ble det derfor sommeren og høsten 1940 anlagt kystartilleribatterier i Sandnessjøen, på Åkvik og på Nesna. Hensikten var å sperre av innseilingene til Mo og Mosjøen, samt forsvare Sandnessjøen.
Frykten for britiske landganger i Norge økte i forbindelse med det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941. Dette førte til en massiv utbygging av kystforsvaret i Norge, og i løpet av 1941 og 1942 ble det derfor etablert 10 såkalte hærkystfort bare på Helgeland. I motsetning til de tre første kystfortene, som var bevæpnet med skipskanoner montert på land og bemannet av tysk marinepersonell, var hærkystfortene bevæpnet med feltartilleri og bemannet med artillerister fra hæren.
Frykten for invasjon var ikke uten grunn. Britene hadde planene klare for en invasjon i Troms og Finnmark høsten 1942. En slik invasjon ville falle den tyske Murmanskfronten i ryggen, avskjære malmtrafikken over Narvik, og hindre tyske angrep på murmanskkonvoiene fra baser i Nord-Norge. Som en del av denne operasjonen, som fikk navnet ”Jupiter”, skulle det gjennomføres sabotasjeaksjoner mot veier og jernbane på Helgeland. Dette ville hindre at tyskerne fikk sendt forsterkninger nordover fra Sør-Norge.
Norske kommandosoldater ble derfor sendt til Sør-Helgeland fra Storbritannia, for å trene opp en norsk motstandsorganisasjon som skulle slå til idet operasjon Jupiter ble iverksatt. Tyskerne fikk i september 1942 kjennskap til hva som skjedde på Sør-Helgeland, og rullet etter hvert opp virksomheten. 23 menn som tyskerne mente var involvert i det illegale arbeidet ble tatt, dømt til døden og henrettet i Falstadskogen den 7. og 8. oktober 1942.
Operasjon Jupiter ble etter hvert skrinlagt, men virksomheten på Helgeland kan ha styrket tyskernes oppfatning av at Nord-Norge var et invasjonsmål for de allierte, og at man derfor trengte et sterkt kystforsvar på Helgeland. Selv om Operasjon Jupiter aldri ble gjennomført, trodde Hitler helt til det siste at en invasjon i Norge ville komme. Dette førte til at store tyske styrker ble holdt i Norge helt frem til 1945, styrker som ellers kunne vært satt inn på Østfronten eller Vestfronten.
Ved siden av å skulle stoppe invasjoner, hadde kystfortene også som rolle å beskytte skipsfarten langs norskekysten. Så lenge landforbindelsene gjennom Nordland var dårlige, var sjøveien den mest effektive transportåren gjennom fylket. Her ble jernmalm som var viktig for den tyske krigsinnsatsen transportert sørover fra Narvik, og forsyninger til den tyske Murmanskfronten gikk nordover. Dette var de allierte klar over, og spesialtrente norske SIS-agenter med radiosendere ble derfor sendt til Norge for å rapportere skipsfarten på kysten, slik at man kunne angripe denne skipstrafikken med skip og fly. På Helgeland ble det opprettet radiostasjoner som rapporterte tysk skipsfart på Onøya i Lurøy og på Renga i Rødøy.
Disse og andre senderes innsats førte til at mye krigsviktig materiell ble senket av allierte luft- og marinestyrker på norskekysten. For Helgeland sitt vedkommende førte denne virksomheten også til en meget tragisk hendelse. Den 27. november 1944 ble fangeskipene DS «Rigel» og DS «Korsnes», samt to militære følgeskip, bombet i sundet mellom Rosøya og Tjøtta sør for Sandnessjøen. Begge skipene gikk ned og til sammen 2 572 mennesker, i hovedsak russiske, polske og serbiske krigsfanger, omkom. Rigel-katastrofen er norgeshistoriens desidert største, og verdenshistoriens tredje største skipsforlis noensinne, målt i antall drepte.
DEN KALDE KRIGEN
Etter 1945 oppstod et delt Europa hvor Norge etter hvert kom til å tilhøre den vestlige alliansen NATO, på grunn av sin langvarige tilknytning til Storbritannia og USA. På 1950-tallet ble atomvåpen de viktigste offensive våpnene, og Nord-Norge fikk en viktig strategisk betydning. Landsdelen var blant annet interessant som støttepunkt med tanke på etablering av sambands- og navigasjonssystemer nærme Sovjet.
På 1960-tallet ble ubåter med kjernefysiske Polarisraketter innført i den amerikanske marinen. For at ubåtenes kjernefysiske våpen skulle finne veien til sine mål var det av overordnet betydning at ubåtene visste sin egen posisjon så nøyaktig som mulig. Det ble derfor utviklet en rekke landbaserte navigasjonssystemer som skulle støtte ubåtene. Disse systemene var på mange måter ubåtenes akilleshæl da de var stasjonære, og dermed kunne ødelegges forholdsvis enkelt av en fiende tidlig i en konflikt.
Omega var et verdensomspennende radionavigasjonssystem i drift fra 1960-tallet til 1997. Systemet besto av åtte senderstasjoner, hvorav én var plassert på Bratland i Lurøy kommune. Systemet benyttet VLF-signaler. Disse har lang rekkevidde, siden de ikke dempes særlig av ionosfæren. VLF-signalene har også en viss rekkevidde under vann og gjennom is, noe som gjorde systemet veldig nyttig for navigasjon av ubåter siden disse ikke trengte komme opp til overflaten for å ta inn signalene fra Omegasenderne.
Amerikanske myndigheter har imidlertid nektet for at systemet har vært i bruk på de kjernefysiske ubåtene. Hvorvidt Sovjet oppfattet Omega som et navigasjonssystem for disse ubåtene er i dag vanskelig å si, men om de gjorde det har Bratland og Lurøy vært åpenbare mål for angrep med atomvåpen østfra om Den Kalde Krigen hadde blitt varm. Omegastasjonen i Lurøy satte slik Helgeland på Den Kalde Krigens kart.