Artikler

Kua var viktig før i tida, enten man var storbonde med flere dyr på bås eller fiskerbonde med bare ei enkelt ei. Kjøtt og hud var viktige ressurser, og melken kunne brukes på mange måter. Et av de viktigste produktene fra viderforedlingen av melk er i så måte smøret.

Vadbein har vært brukt under fiske fra de tidligste tider. Idag har vi rullevadbein, mens det i det arkeologiske materialet fra Nord-Norge også er kjent vadbein uten bevegelige deler. Vi skal her se på eksempler av begge typer fra Herøy.

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på den eldste av båtene til bygdesamlinga, en treroring. Denne har vært flittig brukt i Husvær, både av mannfolk og kvinnfolk.

Museet arbeider i vinter med å ordne kommunens aller eldste arkiver, som hittil har ligget i kjelleren på det gamle herredshuset. Her finner en blant mye annet også dokumenter og protokoller fra 1800-tallets fattigvesen. Til dette julenummeret av “Herøyfjerdingen” tenkte jeg derfor at en liten ekskursjon til gamle dagers fattigforsorg kanskje kunne tjene som en kilde til refleksjon mens vi velter oss i ribbefett og glanset innpakningspapir.

Eget bestikk til matbordet er et nymotens påfunn. Helt frem til begynnelsen av forrige århundre klarte de fleste seg med fingrene, tollekniven og ei skei. Denne skeia var gjerne laget av horn, og var en like personlig gjenstand som kniven i beltet.

17- og 1800-tallsfenomenet rosemaling er vel noe av det første en tenker på i forbindelse med norsk folkekunst og husflid. Både møbler, bruksgjenstander av tre og hele interiører ble utsmykket med blomsterranker, bladverk og grasiøse kruseduller. Denne formen for dekorasjon er hovedsakelig assosiert med bondemiljøer i dalfører sørpå. Men også langs kysten kan en finne rosemalte gjenstander – særlig de såkalte “Viksdalstinene”.

Spør du en cowboy nedi Tennessee / Hvem rider best 'on the long prairie?' / Svarer han straks at det fins ingen tvil / mannen som aldri vil ta seg en hvil / Davy, Davy Crockett / Rider hele dagen lang (Arne Bendiksen)

Mannen som aldri tar seg hvil var bare en av mange personligheter som kom galloperende ut av prærien og inn i vår norske bevissthet i etterkrigstida. Noen av disse var virkelige historiske personer – som Davy Crockett, den sagnomsuste folkehelten som falt i slaget ved Alamo – andre var i høyeste grad fiktive. De tegnede heltene vi skal se på denne gangen hører klart hjemme i sistnevnte kategori.

Herøy Bygdesamling, kommunens eget museum, holder som kjent til på prestegården på Sør-Herøy. I tillegg til å huse et museum som presenterer forskjellige sider av Herøys historie har stedet også sin egen historie å fortelle.

I forrige nummer så vi på idealene for utformingsidealene for møbler som gjaldt på 16- og 1700-tallet. Denne gangen skal vi fortsette fra  slutten av 1700-tallet, der vi slapp sist, og følge utviklingen inn på 1800-tallet. I løpet av denne perioden går stilutviklingen fra sart "louis-seize" til streng og minimalistisk empire, for så til sist å ende opp i dekadent "biedermeier". Felles for alle disse stilene er at de er klassisistiske,og henter inspirasjon fra oldtidens store sivilisasjoner. 

Den utformingen vi gir gjenstandene vi omgir oss med er ikke nødvendigvis bare et spørsmål om hvordan formen kan tjene gjenstandenes tiltenkte funksjon - vi liker gjerne at ting også er pene å se på og at de sender de rette signalene til andre. Men hva som er pent og standsmessig skifter, før som nå. Vi skal derfor i dette og neste nummer av Herøyfjerdingen ta for oss noen av stilartene som hersket på 1700- og 1800-tallet, slik vi kan gjenkjenne dem i møbler fra bygdesamlingen. Denne gangen skal vi se på to stoler som ikke har stort annet til felles enn at de begge er beregnet til å sitte standsmessig på!

Å skille mellom det som er bevisst skapt av mennesker og det som er tilfeldige naturdannelser er vanligvis relativt enkelt. Gjenstander skapt eller bearbeidet av mennesker for forskjellige formål har ofte en regelmessig form, dekor og “finish” som en ikke gjenfinner i naturen. Da de steinene vi skal se på denne gangen hadde en så spesiell utforming som de hadde, ble det derfor tatt for gitt at de var bearbeidet av mennesker. Dette viste seg å være en tabbe.

I forrige nummer av Herøyfjerdingen så vi på portrettfotografi i tiden frem til ca. 1920. Denne gangen skal det dreie seg om bilder fra århundreskiftet og frem til krigen, en periode hvor den teknologiske utviklingen medførte at folk kunne begynne å fotografere selv. Bildene de tok var av en annen art enn den tidligere svært formelle portrettfotograferingen, og utgjør en viktig kilde til vår kunnskap om denne delen av vår historie.

I løpet av året skal det settes i gang et prosjekt for innsamling av gamle bilder fra Herøy. I forbindelse med dette kan det passe å ta for seg noen eksempler på de aller eldste fotografiene i bygdesamlingens arkiv. Det dreier seg da i hovedsak om såkalte ”visittkortportretter” fra siste halvdel av 1800-tallet og de første to tiårene av forrige århundre.  

Siden epistelen i forrige nummer av Herøyfjerdingen var både langdryg, høytsvevende og lettere upassende så skal vi denne gangen mer kortfattet beskjeftige oss med et mer prosaisk emne – sjøstøvler.

Mange sosiale og kulturelle endringer fant sted i tiårene rundt forrige århundreskifte. Blant annet vokste det frem en større åpenhet for debatt om temaer som det frem til da ikke hadde vært mulig å snakke (og i alle fall ikke skrive) om – heriblant spørsmål om kjønn og samliv. Bygdesamlingen har to bøker fra denne tiden, som hver på sitt vis var forsøk på å avhjelpe den uvitenheten som da eksisterte på dette området.

Denne litt molefonkne reisekisten er bare en av mange kister på museet, og er langt fra å være hverken den eldste eller den peneste. Den har imidlertid en dramatisk historie bak seg, knyttet til Sandsundværulykken i 1901.  

Det aller meste av museets gjenstandssamling består av materiale som er fra omtrent 50 til 200 år gammelt. For mange (kanskje de fleste?) er dette tidsspennet mer eller mindre synonymt med ”gamle dager”. Bygdesamlingen sitter imidlertid også på materiale som er betydelig eldre enn dette, og som kan være med på å dokumentere den tidligste bosetningen på øyene her. Heriblant finner en dette fragmentet av en bakstehelle.