Søholmen i Træna, et gammelt fiskevær

tilbake

På en liten holme 8 km. sørvest for hovedøya Husøy i Træna ytterst på Helgelandskysten, lyser et av kystens mange fyr opp leia. Fyret ble opprettet i 1877, og har siden vært et landemerke for Søholmen hvor det står. Engang var Søholmen også kjent som et ypperlig fiskevær, både for skreifiske og vårfiske etter sei og andre fiskeslag. Den værharde holmen er flat og vegetasjonsløs, med dårlig tilgang på ferskvann. Tidligere lokket imidlertid det fiskerike havet rundt holmen til seg fiskere. Langveisfarende fiskere bodde i rorbuer på den havutsatte holmen mens de søkte fiskelykken.

Rikt skreifiske

Øygruppa Træna har lang tradisjon som fiskevær. Trænværinger eide rorbuer og sjåer som de leide ut til tilreisende fiskere. I tillegg eide andre helgelendinger, blant annet bønder fra Nesna og Dønna, egne rorbuer i Træna. Å ro skreifiske i Træna var periodevis et alternativ til lofotfisket for helgelendingene. Enkelte år kom det fiskere helt fra Trøndelag for å delta.  Både på 1600- og 1700-tallet var Træna det betydeligste fiskevær på Helgeland. Søholmen var et av stedene i Træna fiskerne langveisfra hadde som base. 

Rundt 1900 rodde ca. 150 mann årlig skreifiske på Søholmen i mars-april. Amund Helland skriver i sin topografiske beskrivelse fra den tida at skreifisket ble drevet med liner. I 1900 hadde fiskerne på Søholmen fått 32 000 skrei og i 1905 var fangsten 40.000. Fisken ble hengt til tørk på hjeller, som kun sto oppe i tørkesesongen. På grunn av vinterstormene måtte råvedstengene tas ned før vinteren. De ble oppbevart under rorbugulvene i påvente av neste sesong.

Sommerfiske

I løpet av de første ti- årene på 1900-tallet opphørte skreifisket på Søholmen. Nå var holmen kun bebodd under sommerfisket. Dette fisket foregikk etter storsei, sommertorsk, lange og kveite.  Til kveitefisket ble småsei brukt som agn. Torsk, sei og lange ble flekket til råskjær, og hengt til tørk.

            Sommerfiske på Søholmen hadde lange tradisjoner. Allerede i 1776 fortelles det om fiskere fra Rana og Nesna som fisket lange med line og gangvad på Søholmen. Torskefisken lange var fra gammelt av ansett som en delikatesse, og ga godt betalt. Den kunne også gi eventyrlige fangster. Edvard Ørnes (d.1985) fra Nesna, deltok som ung i søholmfisket. Han fortalte om båtlag som fikk så store mengder lange at det ikke var plass i båten. Lagbåten måtte hjelpe til å få fangsten i land. 

          Presten i Rana og Hemnes, Ivar A. Heltzen, besøkte Træna noen junidager i 1823. Han forteller da at 

- ”Der ere mange af de Fremmede, der søge dette Fiskerie, der haver rorboder opsatte paa en Holme, Søeholmen kaldet, i Tren, denne Holme er utilgjængelig om Vinteren, da svære Brendinger giør den ubeboelig”

          En annen prest, Gabriel Smith Faye, fra Lurøy lagde i 1836 en beskrivelse over Lurøy og Træna. Han karakteriserer Søholmen som et ”ikke ubetydelig fiskevær” hvortil mengdevis av fremmede fiskere fra Nesna holdt til om sommren. På kartet han lagde over Lurøy og Træna var det tegnet inn noen såkalte fiskehytter på Søholmen.        

          Peder A. Hansteen skriver i en artikkel i Årbok for Helgeland fra 1973 at de fleste som drev sommerfiske fast på Søholmen kom fra Indre Handnesøya, Alsøya, Skogsøya og Nesnastranda. De bodde i sine egne, private rorbuer. Vanligvis reiste nesnaværingene ut til Søholmen etter 17. mai, og avsluttet fisket før slåtta begynte på gårdene hjemme i perioden 10.-20. juli. Omtrent to uker etter at fisket var avsluttet var det tid for en ny tur ut til Søholmen. Da for å hente tørrfisken.

Seifisket foregikk i lyse vår- og sommernetter fram mot St. Hans. Fiskerne rodde ut i 17-18 tida om ettermiddagen og var ute til 5-6 tida om morgenen. Så måtte fisken prekeveres. Seien ble skrapt, sløyd, flekket og hengt til tørk på hjellene. Levra havnet i stamper. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket til guano. Etterpå fulgte et godt ferskfiskmåltid. Så bar det til køys.

Rorbuene

På toppen av holmen ruvet Træna fyr, mens rorbuene lå i ei tett klynge litt lengre ned mot sjøen. Rundt 1900 var det omtrent 22 rorbuer på Søholmen.

          Rorbuene var enkle sesongboliger, av varierende størrelse. De skulle gi ly, sove- og spisemuligheter. Mens det ennå ble drevet skreifiske vintertid var buene mer solide og varme, ofte av tømmer, lappet på med forskjellig slags plank. Ei bu var lagd av løftingen på en båt. Innvendig var rorbuene utstyrt med senger, bord, skamler og ovn. Fram til midten av 1800-tallet var ildstedet sannsynligvis ei grue. Kokeovn med rør kom først fra 1860-årene Johannes Lovund har i et undervisningshefte gitt denne beskrivelsen av rorbuene på holmen

”De fleste hadde to rom, et oppholdsrom med ovnsfyring og køyer og et ytre rom, buegangen, der de oppbevarte redskaper, brensel og matkister. Buene hadde dengang torvtekket tak, og torva var sikkert fraktet utover, for holmen er reinvaska for jord.”

Når skreifiske opphørte tidlig på 1900-tallet ble buene enklere, mer spartanske.

”Etterhvert ble det satt opp mer naustliknende hus og bordskjåer med oppholdsrom beregnet for sommerbruk. Det ble bla. slutt med ovner i buene. Fra 1920 ble det vanlig å bruke primus til koking. Det var mer lettvint, og en slapp og frakte brensel med seg utover. Ble det kaldværsdager og landligge, kraup folk til køys for ikke å fryse. men det kunne også hende at det ble for varmt under tjærepapptaket på buloftet. Alvin Iveren har fortalt at sommeren 1923 lå 8 mann side om side på loftgolvet i den største rorbua. Her var det mørkt og kvalmt og lågt under taket, og på varme sommerdager ble atmosfæren uutholdlelig. Tilslutt tok et par karer fatt og saga hol i veggen for å få litt lys og luft inn i rommet.”, skriver Johannes Lovund. 

          De forskjellige rorbuene fikk diverse klengenavn.  Det var navn som ”Folkets hus”, ”Losjen”, ”Festningen”,  ”Teflaska”, ”Norges bank”, ”Storhelvete”, ”Sneppe av Sandefjord”, ”Svaneapoteket”, ”Offisersmessa”, ”Hotell Fjellsæter”, ”Svalbard”, og ”Lånekontoret”.  Idag er flere av rorbuene til Træna Rorbuferie på Husøy døpt opp etter en del av de gamle rorbuene som engang sto på Søholmen. 

Dårlig vann og værhardt

Ferskvannmangel var et problem på Søholmen. Oppe på holmen var det noen berggroper hvor regnvannet ble liggende. Ved ankomsten om våren måtte gropene rensket for fugleskit og annet rusk. Fiskerne førte også med seg vann hjemmefra, eller de fraktet vann fra Husøy. De hadde også med daller med surmelk. En statsbrønn var anlagt i forbindelse med opprettelsen av fyret. Herfra kunne fiskerne hente drikkevann. Men når sjøen slo over holmen kom det sjøvann i brønnen.

 Været var en annen ugunstig faktor ved Søholmen. Ved uvær bryter storhavet over holmen, som ikke er mer enn knapt 10 meter høy. Vinterstid kunne fyrbetjeningen periodevis bli isolert. Flere ganger blåste det så kraftig at både fyrvokterbolig og rorbuer ble rasert.

          Både i 1884 og 1889 sørget stormen for materielle skader.  Uværet 22. januar 1901, som fikk så katastrofale følger i Sandsundvær i Herøy, raserte også bygningene på Søholmen. Voldsom springflo og vind over orkan styrke gjorde at fyrvokter med familie og assistenter  måtte rømme opp i selve fyret. Rorbuene ble feid ned av vind og sjø. I 1932 var det igjen uvær av en sånn størrelse at ei rorbu forsvant. De andre rorbuene ble revet ned eller forskjøvet. I 1934 ble to av buene, deriblant den som kaltes ”Storhelvete”, rasert av en vinterstorm. Sistnevnte ble ikke bygd opp igjen.

Kun fyret igjen

Etterhvert ble det slutt på søholmfisket. På grunn av de dårlige havnforholdene var fiskeværet best egnet for fiske med små lette båter. Båter som kunne settes på land i utrygt vær. Når båtene ble større, og stadig flere fiskere byttet ut årene med motor, var andre steder bedre egnet som base. Med større båter og motor ble det heller ikke så viktig å bo nært fiskeplassene. Vår- og sommerfisket fra Søholmen med mindre robåter pågikk imidlertid helt til årene rundt 1960. Da opphørte dette fisket for godt. Lokalhistoriker Peder A. Hansteen skriver i 1973.

- I bra vær kunne båtene ligge i Søholmkila, men under uvær måtte de settes på land. Motorbåter var for tungvinte til det. Det har nok hendt at enkelte har lagt motorbåtene der som lossement i godværsperioder, mens de har driftet med robåt. Andre la motorbåtene til havn i Træna og brukte robåt under fisket. Fiskefeltene kunne dog til en viss grad nåes også fra Træna. Dette og andre forhold har gjort at Søholm-fisket de siste år er helt slutt.

          Noen av rorbuene ble demontert og satt opp andre steder. Andre ble tatt av vær og vind. Ei av de siste rorbuene, den de kalte for «Svaneapoteket», ble flyttet fra Søholmen til Nesna bygdemuseum i 1965. Denne bua hadde opprinnelig vært ei tømret stue som sto i Træna. Bua er fortsatt utstilt i lokalene til Nesna bygdemuseum. Idag står kun fyret tilbake på Søholmen. Det er automatisert, så holmen er igjen ubebodd.