Tekst og foto– Ann Kristin Klausen

 

Øya Tomma i Nesna har en rekke attraksjoner; vakre strender, snåle fjellformasjoner, vikinggraver og ikke minst fjellet Tomskjevelen som frister til topptur. I fjellsida under det markerte fjellet finnes en mer ukjent severdighet. Rester av over 100 år gammel gruvedrift. Vi ble med lokalkjent Torstein Sørensen på tur til den gamle grotta.

 

- Her er helt igjengrodd siden jeg var barn. Da var det åpent her, sier Torstein Sørensen. Han er født, oppvokst og bosatt på Forsland på Tomma og lokalkjent i terrenget. Nå viser han vei gjennom gammel beite- og slåttemark i Engan. Ferden går på gjengrodde stier mellom bringebærkjerr, bregnelunder, bjørkeskog og tette granfelt. Vi er i den frodige utmarka på Forsland. Her beitet tidligere dyrene som sørget for gangbare stier. Nå gror det igjen med vekster av mange slag.

 

Langt inne i skogen er det rester av en gammel vei. En solid vei må det ha vært, murt opp av stein. Veien ble bygd for malmtransport fra gruva ned til sjøen.

- De hadde hester og bygde hestevei, forteller Sørensen som husker veien godt fra barndommen da den var atskillig tydeligere enn nå.

Vi følger veien et stykke oppover lia. Etterhvert svinger den opp fjellsida. Periodevis er den gamle kjerreveien såvidt synlig. Steinras og nedrevne trær sperrer deler og vi må ta en snarvei rett oppover fjellsida for i det hele tatt å komme videre. Naturen tar tilbake det menneskene bygde.

Oppover bærer det, langt oppover ura i bratt terreng. Utstikkende røtter gjør nytten som holdepunkt. Det er egentlig ufattelig at malm ble fraktet denne veien.

 

-Sommeren 1895 gjenlød av salutter og rallarsang. Det skreiv Anders Forsland i Helgelands Blad i 1955. Han mintes gruvedriften som foregikk på Forsland i hans bardom. Sam Forsland var 5 år da virksomheten startet. Året etter begynte han som gjetergutt i området og kom nært innpå gruve- og rallarlivet.

Tomma jernforekomster, som funnet ble kalt, ble oppdaget i 1894 av skjerperen I.G. Normann, men malmen var sannsynligvis kjent tidligere.

            Normann var en erfaren gruvekar som hadde vært med på oppstarten av Sulitjelma gruver. Forekomsten i Forslandsmarka ble ervervet av den svenske konsulen, forretningsmannen, politikeren og storkapitalisten Nils Persson fra Helsingborg. Han gikk under navnet ”Malmkungen”, ikke uten grunn. Persson hadde en finger med i spillet i mye av norsk gruvedrift på den tida. Blant annet var han delaktig i Sulitjelma gruver som startet drifta på slutten av 1880-tallet og ved Båsmo gruver i Rana hvor malmundersøkelser og prøvedrift var igangsatt fra 1881. Hele anlegget ble overdratt til et svensk bolag ved konsul Persson og igangsatt i 1894. Persson dreiv lønnsomt og tjente gode penger. I.G.Normann var en av hans samarbeidspartnere.

 

Våren 1895 begynte prøvedrifta på Tomma. Den svenske lektoren og ingeniøren Alfred Hasselbom ledet arbeidet. Hans nestkommanderen var den svenske stigeren Ure, av Hasselbom kalt ”smålandsdjevelen”, og en tysk ingeniør som het Schütz. Hasselbom hadde vært til sjøs, på slutten som kaptein, men så gått i land og studert mineralogi. Han kom i Perssons tjeneste og deltok også på Båsmo. Hasselbom var en frodig type som gjorde inntrykk på Anders Forsland.

- Da Hasselbom kom til Tomma syntes han for en guttunge på 5 år som en veldig fotball med et flott hode på som kunne brøle. Hasselbom kunne 5 språk foruten latin. Hasselbom tok seg gjerne et glass, men forble nokså uforandret. Han var en bøs herre med kjempekrefter og et hjertegodt menneske. To ting elsket han over alt annet – barn og sang. Og han sang gjerne, og da slik som man kunne tenke seg en bjørn ville ha gjort det, skriver Forsland. Som forøvrig husket stigeren Ure som en skjeggete man som gikk omkring og gneldret og kløp seg i skjegget.

- Også han syntes å like det våte, men var her langtfra så suveren som sin tykke sjef.

 

Nærmere 80 meter opp i fjellsida dukker et gapende, mørkt hull i fjellet opp. Gruveåpningen er ca. 3 meter i diameter og tydelig menneskeskapt. Fra åpningen går det litt nedover før vi står inne i en sal på 6-8 meter i diameter. Underlaget består av mengdevis av løse steiner. Her har tydeligvis noen hugget i berget. Med en liten magnet kan vi teste om det er jernmalm her. Og det er det. Bergveggen er helt klar magnetisk. Malmen er også synlig for det er ganske grovkornete partikler med jernmalm. 

Forsland skriver at prøver ble sendt til England og analysert. De viste at malmen hadde like god kvalitet som Kirunamalmen og Bilbaomalmen. Den var såkalt eksportmalm og kunne smeltes direkte.

- De viktigste malmforekomstene ligger litt lengre nord i fjellet her, i et område kalt Loftan, understreker Torstein Sørensen.

 

Utenfor gruva er sola igjen skinnende og vi kan nyte en formidabel utsikt over fjorden, mot Handnesøya, Hugløya og Sjona. Den bratte fjellsida frister ikke til nedtur. Det hjelper å tenke på de som for over hundre år siden hadde sin arbeidsplass her i bergsida. 

De fleste arbeiderne var tilreisende. Rallere fra Sverige og bondegutter fra Rana og Vefsn søkte til Tomma for arbeid. De bodde på gårdene i området mens prøvedrifta pågikk. Våren 1895 gikk arbeiderne løs på malmgangen. De minerte, skjøt slaver og sang.

- Melodiene var alle vakre og karene kunne synge. Og til sist sang de varsku her og sprang i skjul. Og så braket det fra fjellsiden, mintes Anders Forsland. Vi vender igjen tilbake til hans artikkel og hans levende beskrivelse av rallarne. 

- Magre seige karer med maran på sin rygg. Grå og herjet av slit og sult på lange vandringer og av forskjellige annet. Bygdas unggutter holdt seg tilbake. De torte ikke gi seg ilag med så farlige fyrer som disse ralllare haddde ord på seg for å være. De var vel også redd dette uvante arbeidet. Disse rallare. Det var Hansson med det røde håret, det var den lille myke og sterke Kalle Finnspong, Abel, Gustaf Karlsson, Clas, Karl Johan og den fornemme Lundin og flere.

Disse rallare var slett ikke så farlige. De var lystige karer, godmodige og hjelpsomme og absolutt ærlige. Friheten satte de høgst av alt og ville på alle områder være ubundet - fri som fogelen. Av og til kunne de nok feste temmelig drygt, men forulempet ingen, og der var intet politi og ingen uorden forekom. Litt overbærenhet måtte man jo vise disse hjemløse villfuglene. 

 

Fjellet ble sprengt ut med dynamitt. Malmen ble fraktet med hest og vogn ned til sjøen. Den mest besværlige strekningen var de første femti meterne fra gruva ned til fjellfoten. Lengre ned langs kjerreveien mellom fjellet og sjøen lå det en kafe. Denne er forlengst borte. Ikke engang tuftene er tilbake. Kun en lysning i skogen vitner om at det har stått en bygning her. Ved sjøen var det lagd ei midlertidig kai hvor lasteskipene la til før malmen ble fraktet videre til anløpssteder i Europa, de fleste i England. Et av skipene var dampbåten Activ under ledelse av legendariske kaptein Eilertsen, kalt ”Fanden i Nordsjøen”, ifølge Forsland. En annen lastebåt var ”Fortunatus” som tilhørte DIOC. Ombord i denne giftet besteforeldrene til Torstein Sørensen seg, mens båten lå til kai.

Vi står på den idylliske stranda hvor ingen skulle tro det engang hadde vært kai og hektisk aktivitet. Den digre malmdungen som ble etterlatt på lasteplassen er i hovedsak borte. Den var allerede forsvunnet da Forsland skreiv sin artikkel for over 50 år siden. Fiskerne brukte malmen til ballast. Noen mindre steinhauger er likevel fortsatt igjen. Et par bolter i klippeveggen er i tilegg minner fra gruvedrifta.

 

Etter kun et år var gruveeventyret på Tomma over. Selv om jernmalmen var av god kvalitet ble varig drift vurdert som ulønnsomt, visstnok utfra geografiske forhold. Arbeiderne dro sin vei. Det gapende hullet i bergveggen står fortsatt, men mange av de fysiske minnene er overvokst av gress og skog.

Tomma jerngruver var en av mange nordnorske smågruver hvor det ble drevet prøvedrift. I perioden 1880 til ca. 1920 var interessen for verdiene i fjellene stor. En rekke mindre forsøk på gruvedrift ble satt igang. Kun i få tilfeller resulterte det i langvarig og stabil drift.

Forsøkene var gjerne drevet fram av gruvespekulanter og eventyrere. Det fantes selvsagt personer og selskaper som dreiv seriøst, men pengespekulanter, malmletere og diverse gruveeksperter med varierende kompetanse strømmet til landsdelen for å ta del i eventuelle rikdommer. Ofte ble prøvedrift igangsatt på spinkelt grunnlag. Resultatet ble som sagt døgnfluer som etterlot seg synlige spor i terrenget som gruvesjakter, stoller, tipper og ikke minst veier. Kjerreveiene som ble bygd fram til gruvene var ofte så fagmessig godt utført at de fortsatt ligger der som varige kulturminner.

Flere av forekomstene som ble funnet og prøvedrevet var betydningsfulle. Noen har fortsatt interesse og forsøk på drift har gjort gjort i etterkant. På Forsland var det visstnok planlagt en form for prøvedrift i 1939. Anders Forsland skriver:

- Sakkyndige mener at feltet inneholder flere millioner tonn førsteklasses malm. Det har også vært på nippet flere ganger til å bli drift, sist i 1939. Men så kom krigen.

Torstein Sørensen minnes også at malmen opp igjennom årene har vakt interesse. 

- På slutten av krigen var det veldig stor interesse for det. Bugge var blant annet inne i bildet. Han holdt på inne i Dunderlandsdalen under og etter krigen. 

På 1970-tallet ble det igjen tatt nye prøver og lagd et grundig kart over området og malmforekomstenene. Også da var konklusjonen at det ikke var drivverdig.

Dermed ligger malmgangene der fortsatt oppe i fjellet på Forsland. På slutten av turen siterer Torstein Sørensen en lokal vise forfattet av Arthur Hågensen ca. 1945:

”Og stakkars de tåper

Som går der og håper

At Forsland engang skal bli gruveby.”

 

 

Per Bøe: Nord-norsk gruvehistorie – en oversikt

Øyvind Jenssen, Nesna bygdebok bind 2